La meg begrunne dette.

På direkte spørsmål fra en programleder i CNN 22. oktober om USA ville forsvare Taiwan om Kina angrep militært, svarte president Joe Biden uten å nøle et tydelig: Ja, ja – vi har en forpliktelse! Tatt i betraktning at Taiwan må ha stått på agendaen i Det hvite hus ganske ofte etter at Biden rykket inn 20. januar i år står det ikke til troende at han ikke skulle være innforstått med USAs policy om at svaret på dette spørsmålet skal være åpent for fortolkning; benevnt strategisk tvetydighet. Bidens svar var selvsagt myntet på Kinas leder, Xi Jinping, som helst ikke skal våge å tro noe annet enn at det Biden svarte kom fra hjertet, som USAs presidents egentlige og personlige holdning, og derved en realitet Xi må forholde seg til.

Kina protesterte, som ventet. Bidens administrasjon tonet ned sjefens utbrudd, og det var ikke bare Det hvite hus som gjorde det; også State Department (UD) og Pentagon (FD) kom med offisielle kommentarer om at presidenten ikke mente å si at det hadde skjedd endringer i USAs “one-China policy,” som anerkjenner Beijing, men tillater uformelle relasjoner med Taipei.

Med det vi kan lese, høre og se er Kinas leder, med støtte i kommunistpartiet, fast bestemt på å videreføre og forsterke politikken med å ta igjen for «ydmykelsenes århundre», fra ca. 1850 til Mao Zedong erobret makten i 1949. Fra da av har det kommunistisk styrte Kina vært i krig og konflikt med alle sine naboer, også Russland. Lett å glemme, kanskje, siden de to stormaktene nå er såkalte strategiske partnere. Etter syv måneder med åpen konflikt og skuddveksling over Ussuri-elven i 1969 ble imidlertid Kina og Sovjetunionen enige om grensedragningen etter forhandlinger. Kina har krav overfor Filippinene, Indonesia, Vietnam, Japan, Singapore, Brunei, Nepal, Bhutan, Laos, Mongolia, Myanmar og Tibet og truer, presser og går til krig for å vinne frem. Den lengste og blodigste konflikten var med Vietnam gjennom hele 1980-tallet. Den siste var en slåsskamp med indiske grensevakter i over 4000 meters høyde i Himalaya i mai i fjor. Det man skal legge merke til, tross alt, er at kineserne angrep inderne med klubber og bare never i respekt for en traktat partene inngikk i 1967 om at våpen og eksplosiver ikke skal benyttes i området. India er en formidabel militærmakt, og har A-våpen.

I mangel av støtte i internasjonal lov og rett lager kineserne sine egne kart med grenser til lands og til havs. Sør-Kina-havet er et område på 3,4 millioner kvadratkilometer mellom Filippinene, Vietnam og Kina. Det har Kina gjort krav på i sin helhet, og har de senere årene bygget ut atoller og små skjær med infrastruktur og militærbaser. Den som opponerer mot våre rettmessige krav vil stange sine hoder til blods mot en mur av jern, har Xi uttalt. Den norske regjering valgte å gå canossagang utenom denne muren til Beijing i 2017 for å kunne gjenoppta salg av laks til kineserne, et salg som stoppet brått da dissidenten Liu Xiaobo fikk fredsprisen. Regjeringen lovet å anerkjenne Kinas «territorielle integritet» og «kjerneinteresser». Begge uttrykkene gir tydelige referanser til Sør-Kina-havet, og det kan ikke herske tvil om at våre myndigheter var klar over at dette var en formell aksept av Kinas krav. Pinlig, og absolutt ikke den måten man skal møte Kinas aggressive fremferd på.

Det er Xis klart uttalte mål om å tilbakeføre Taiwan til Folkerepublikken Kina som har det største potensial for konflikt og eskalering til krigshandlinger. Likevel – selv om det å sende kampfly tett opp mot Taiwans territorium skaper usikkerhet og kraftige reaksjoner, som er Xis hensikt, så vet enhver med en smule militær innsikt at det kreves noe helt annet enn kampfly for å erobre dette øysamfunnet, som ligger som en festning ute i havet ca. 180 kilometer fra fastlands-Kina. Og Xi Jinping er en rasjonell aktør. USA er en formidabel militærmakt, og har A-våpen.

Etter det forsmedelige tapet mot Taliban som levnet et Afghanistan i kaos, har Joe Biden behov for å gjenreise USAs troverdighet som alliansepartner. Hans ja på CNN må også ses i lys av det. I mange hovedsteder ble evakueringen fra Afghanistan sett på som en svakhet, nærmest et svik fra USAs side. Andre steder, som i Beijing, ble det med stor sannsynlighet vurdert annerledes, og riktigere. Frigjort fra den afghanske hengemyren kan USA vie større oppmerksomhet til Kina.

Xi Jinpings tåler ikke en åpen konflikt med USA nå – ikke senere heller, for den sakens skyld. Hans langsiktige mål er «den kinesiske drømmen», som ironisk nok gir assosiasjon til «the American dream», en drøm som imidlertid har bleknet kraftig de siste tiårene. Nå skal vi ikke tro at verken USA eller Vesten for øvrig, med sine rettsstatsprinsipper og demokratiske styreformer er Xis idealmodell. Kina har benyttet landets enorme markedsmakt til å tvinge til seg og direkte stjele teknologi og intellektuelle rettigheter og hatt en eventyrlig økonomisk vekst i det globale og liberaløkonomiske system landet har dradd fordel av å være en del av de siste tiårene som «verdens vareprodusent». Målet for Kina er at det skal bli et høyinntektsland på linje med vestlige land og økonomier innen 2050. Xis taler og hans adferd gir et bilde av en politisk leder med ambisjon om å bli stående i de kinesiske annaler som Den store leder, større enn Mao Zedong. Å ødelegge sitt land i krig med USA passer dårlig inn med en slik ambisjon.

En gjenforening av Taiwan med Folkerepublikken Kina skjer ikke med kampfly. Det vi ser er kampflyversjonen av kanonbåtdiplomati. Xi har riktignok sagt at gjenforeningen om nødvendig vil skje med bruk av makt, og da skal det veldig mye mer til før et angrep i full skala kan settes inn over Taiwanstredet, samtidig som et forsvar mot militærmakter som kan tenkes å komme Taiwan til unnsetning må være på plass. Han har også sagt og at det skal skje i hans regjeringstid. Det innebærer at det er en tidshorisont; hans regjeringstid kan i hvert fall bli en tredje femårsperiode fra 2023, med de endringer som Folkekongressen gjorde i grunnloven i 2018, da Xi ble valgt for andre femårsperiode. Xi synes å ha et godt grep om beslutningsprosessene i kommunistpartiet, og vil trolig ha det så lenge helsen hans holder. Det er ingen hemmelighet at den 68-årige Xi er storrøyker, overvektig og arbeider «døgnet rundt».

Taiwans 23 millioner innbyggere holder seg med et godt forsvar, og som følge av Xi Jinpings truende tale og sabelrasling bygges nå forsvaret enda sterkere ut med våpenhjelp og instruktører fra USA. General Mark Milley, leder av Joint Chiefs of Staff uttalte nylig at Kina kan komme til å angripe Taiwan allerede om et par år, kanskje tidligere, avhengig av den risiko Xi er villig til å ta. Annen militær ekspertise i USA har regnet ut at det vil måtte gå fem-seks år før Kina vil være klar for en slik krevende operasjon. På nytt ser vi en type dobbeltkommunikasjon. Noen ser på militære kapabiliteter på begge sider av stredet, andre trekker inn i andre aktører og deres kapabiliteter og mulige intensjoner om ballongen skulle gå opp.

Det bør nevnes at et forsøk på kinesisk annektering av Taiwan også kunne tenkes forsøkt med en operasjon à la det vi så Putin gjennomføre på Krimhalvøya i 2014. Det er en type operasjon som Russland har lang tradisjon for å benytte seg av; tildekning av reelle hensikter, dobbeltkommunikasjon, bedrag og løgn. Det heter maskirovka på russisk. Taiwan består av mange øyer, og en slik operasjon kunne ha startet på øya Kinmen, som ligger ganske nær fastlands-Kina, og på Penghu-øyene lengre ut i havet.

Uansett finter og tøff retorikk fremover kan vi være sikre på at diplomatiske prosesser vil pågå. Xi og Biden er enige om å møtes ansikt til ansikt før året er omme, og det er utenkelig at ikke de to lands diplomater i mellomtiden jobber intenst med å finne frem til en skisse eller modell for fremtidig modus vivendi i Taiwan-spørsmålet. Den må innebære en løsning som gjør at Xi ikke taper ansikt. President Joe Biden har gjentatte ganger bedyret at diplomatiet skal spille en viktig rolle, og at det er slutt på null-sum spill med «winner takes it all» fra USAs side. Det er tid for å levere.

Skulle Xi Jinping miste grepet og en maktkamp bryte ut, vil et helt annet scenario utspille seg. Xi har sørget for at det ikke finnes en utpekt nr. 2 som står klar til å ta over om han selv må gi seg. Det kan føre til politisk og sosial uro og oppløsning i Kina, og i en slik situasjon kan de som kjemper om makten ty til å peke på ytre fiender for å oppnå samhold innad i befolkningen. Men å peke på ytre fiender er ikke det samme som å angripe dem militært.

For å runde av med en optimistisk betraktning, som slett ikke er tatt ut av luften; pandemi- og klimatruslene kan bringe de tre rivaliserende stormakter sammen mot to trusler som de har felles, og som ikke kan vinnes over verken med militærmakt eller diplomati.