Alvorlige utsagn og dertil hørende konklusjoner. Verden oppleves nå som ganske utsatt for eskalering i forhold til spørsmålet om krig og eller fred.

Det er kanskje bra å ha oppmerksomhet rundt denne viktige problemstillingen, og vi bør nok ha en smule fokus på egne forberedelser og hva som i verste fall kan hende.

Nå tror og håper jeg at et slikt scenario ikke er realistisk, men situasjonen krever at Norden som område og en viktig, demokratisk del av verden begynner med seriøse samtaler om forpliktende nordisk samarbeid - i første omgang knyttet til Forsvaret.

Samfunnsutviklingen er ikke akkurat lystelig.

I USA kan en markere ettårsdagen for at det psykiatriske tilfellet Donald Trump gikk av, og tilsvarende markere ettårsdagen for Joe Bidens presidenttid. Det opplyses beklageligvis i dag at Biden nå kun er en liten ponnylengde bak Trump på meningsmålingene, i den tvilsomme posisjonen som USAs minst likte president. En slik liten, unevnelig tulleting som at Trump tapte valget har ikke akkurat stoppet kjeften på han. Han står på i vanlig stil med utsagn om at alt er «fake», selvfølgelig med unntak av han selv.

Ja, en skal lytte til fagfolk, han vet hva han snakker om - «it takes one to know one».

En skal ikke kimse av hans «galskapserfaring». Den kan være farlig og en utfordring for verdensfreden.

Joe Biden er tydeligvis en hyggelig eldre herre, men en noe bortreist person med appell og personlighet som en gråstein. Slik utsiktene er for mellomvalget, kan det se ut som han får seg en nesestyver.

Det kan bringe Donald eller en av hans disipler i posisjon i The White House ved neste presidentvalg. Da får vi, med stor sannsynlighet, tilbake et regime som forrige gang, og da er i hvert fall ett sikkert - USA går mot større destabilitet. Det skal vi ikke kimse av her i Norden, og situasjonen kan bli rimelig utfordrende for oss.

Vladimir Putin er en mye smartere person enn Trump (det skal det nå ellers ikke så mye til for å være), og han går bare og venter på å finne en mulighet til å fremme egne interesser.

Det startet med at han fikk endret grunnloven, slik at han kan sitte omtrent til når han skal mumifiseres. Så lenge han har lojalitet fra Forsvaret og oligarkene, går dette utmerket.

Så har han gitt beskjed om at dersom Ukraina forsøker seg på å oppnå et NATO-medlemskap, er det sterkt i strid med hans og Russlands interesser og må ansees som en krigserklæring - med de reaksjoner og følger dette har.

Han har også gitt klar beskjed om at dersom land som grenser til Russland, som Sverige og Finland slutter seg til NATO, vil det også anses som en fiendtlig handling med de konsekvenser dette måtte ha.

Utviklinga i USA og Russland er ikke spesielt gunstig for Norden, så vi må handle på egne vegne og for å ivareta egne interesser.

Den politiske «røde tråden» som går gjennom alle de nordiske land er at samtlige er godt fungerende demokratier med stort sett et moderne forsvar. Norden burde starte med å utvikle samarbeidet på denne plattformen og i et mye mer forpliktende forhold enn i dag.

Danmark/Island og Norge, kan f.eks. ta ansvaret for Marinen. Sverige tar seg av Flyvåpenet og Finland av Hæren. Selvfølgelig med litt situasjonsbetinget overlapping. Det hadde skapt et totalforsvar som enhver annen part ville tenkt seg om to ganger før en «pillet på nesen».

Dessverre har Norge, og nå også Finland, gjort den tabben å kjøpe F35-fly i USA, noe som i en periode gjør oss avhengig av dem. Det er beklagelig at fremtredende offiserer i Norge og Finland overkjører politikerne i valg av flytype. Hvilken fantastisk flott og fungerende flyflåte vi ville hatt, dersom vi hadde samlet oss rundt svenske JAS! Vi begynner i hvert fall her i Norge å gjøre oss visse erfaringer med F35 som gjør at hallelujaropene har stilnet noe av, samtidig som kostnadene har økt sterkt.

Dette kun som eksempel, det er en rekke forhold og utfordringer som ligger foran Norden, og vi har ikke mer enn tida og veien for å sette oss sammen og diskutere en felles forsvarsstrategi.

For nå merker vi at det «brenner på dass».