Det blir ikke noe grønt skifte med rød bunnlinje

Hvis vi ikke skaffer oss mer fornybar energi, vil vi ikke beholde den reine og rimelige krafta som konkurransefortrinn. Elektrifiseringen vil spise opp overskuddet og mer enn det. Da kan vi bare glemme titusener av arbeidsplasser og de nye eksportinntektene som vi vil trenge når inntektene fra olje og gass avtar, skriver Bjørnar Skjæran.

Hvis vi ikke skaffer oss mer fornybar energi, vil vi ikke beholde den reine og rimelige krafta som konkurransefortrinn. Elektrifiseringen vil spise opp overskuddet og mer enn det. Da kan vi bare glemme titusener av arbeidsplasser og de nye eksportinntektene som vi vil trenge når inntektene fra olje og gass avtar, skriver Bjørnar Skjæran. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Klimakrisen må stoppes. Hvis ikke verden klarer det, vil ødeleggelsene bli enorme, arbeidsplasser og hele næringer forsvinne og millioner drives på flukt. For å lykkes med det grønne skiftet må det være rettferdig, holde folk i arbeid og bidra til et levedyktig næringsliv og ny industri.

Dugnadsviljen er stor i det norske folk. Men også i koronadugnaden reagerer folk om noen sniker seg unna. Slik er det på dugnad i både nabolag og borettslag også. Man kan ikke bare møte opp til pizzaen etterpå! Jobben må gjøres først!

I klimadebatten høres det av og til ut som om det er de ytterliggående standpunktene som skal løse krisen. Det er det ikke, det er når vi alle løfter i flokk og deltar på dugnaden vi kan utrette mest. Derfor må løsningene i klimapolitikken være rettferdige, slik at ikke noen må bære byrdene, mens andre får fordelene. I alle omstillinger er det fare for at forskjellene øker. Det har de også gjort i Norge de siste årene, og det må stoppes. Dersom forskjellene øker ytterligere fordi klimapolitikken ikke er rettferdig, ender vi opp med et grønt skifte som er mørkeblått. Hvor de på toppen greier seg fint, mens vanlige arbeidsfolk må bære byrden. Og hvor klimapolitikken funker i byen, men ikke på bygda.

Norge er et lite land. Våre utslippskutt er små i den store sammenhengen. De må likevel kuttes. Vi må oppfylle Paris-avtalen, og etterpå skal vi videre. Men Norge bør også bidra mer, og spiller vi kortene rett, er det her vi kan skape nye muligheter. Vi har god tilgang på naturressurser, verdens reneste industri og mye fornybar kraft. Når etterspørselen etter klimavennlige produkter øker, kan vi levere. Når verden trenger ny teknologi som kan kutte utslipp, er Norge godt posisjonert for å bruke anledningen til å skape nye arbeidsplasser, lønnsomme bedrifter og banebrytende teknologimiljø. Eksportinntektene har stupt på Ernas vakt. Med Arbeiderpartiets klima- og industripolitikk skal eksporten øke igjen

La meg ta et eksempel. Miljøvennlige batterier blir avgjørende for å kunne elektrifisere alt i fra persontrafikk og langtransport til mer energieffektive hus og utslippsfrie byggeplasser. Fabrikkene i Asia som utvikler og leverer batterier til verdensmarkedet har nesten ingen tilgang på fornybar energi. Nå er det flere initiativer i Norge for å etablere storskala batteriproduksjon. Det vil gi teknologiutvikling – at batteriene blir bedre, resirkulerbare, mer miljøvennlige og mer energieffektive - og åpne flere bruksområder. Samtidig vil det skape tusenvis av arbeidsplasser. Akkurat nå pågår det konkurranse mellom kommuner på Sørlandet om å få være vertskap for en av fabrikkene, mens Rana kommune på Helgeland allerede er inne på eiersiden i en annen. Det forteller noe om hvor attraktivt det kan være for lokalsamfunn å få være med på nye industrieventyr, men også noe om hvor viktig det er å ha kraftoverskudd.

Billig, fornybar kraft er konkurransefortrinnet som har bygget nesten alle industristedene i Norge. Den samme fornybare krafta som gir oss forbrukere billig strøm, gir industrien vår mulighet til å hevde seg i et internasjonalt marked med knallhard konkurranse. Dersom vi skal kunne eksportere klimavennlige produkter og teknologi er vi avhengige av at vi produserer mer fornybar energi. De gamle vannkraftverkene må derfor moderniseres, slik at vi henter ut mest mulig kraft fra de utbyggingene som er gjort. Det må satses på både sol og havvind, og vi må spare strøm der vi kan. Og vi må se om det er mulig å bygge ut landbasert vindkraft, der det gir mange arbeidsplasser og nye industrietableringer, og det er et ønske om det lokalt. Enten det er for å produsere verdens reneste hydrogen, batterier, aluminium, stål, ferrosilisium eller de produktene som vi enda ikke vet at vi trenger.

Hvis vi ikke skaffer oss mer fornybar energi, vil vi ikke beholde den reine og rimelige krafta som konkurransefortrinn. Elektrifiseringen vil spise opp overskuddet og mer enn det. Da kan vi bare glemme titusener av arbeidsplasser og de nye eksportinntektene som vi vil trenge når inntektene fra olje og gass avtar. Vi må styrke samfunnskontrakten for å få dette til. Lokalsamfunnene må få mer igjen når det høstes av fellesskapets ressurser. På samme måte som lokalsamfunnene får sin andel av verdiene i vannkrafta, må folk være trygge på at hele fortjenesten ikke sendes ut av landet dersom det bygges vindkraft, og at lokalsamfunnene får en rettferdig andel.

Arbeiderpartiet vil ha en ny og aktiv næringspolitikk, og en kraftfull industrioffensiv. Vi må satse der vi har naturgitte fortrinn og der vi har unik kompetanse. Arbeiderpartiets nærings- og klimapolitikk henger tett sammen. Vi må kutte utslipp på en måte som skaper arbeidsplasser og utvikler teknologi. Næringspolitikken må gi klimakutt og klimapolitikken må gi næringsutvikling. Og vi må bygge ny industri. Ingen av delene er mulig uten lønnsomhet. Det blir ikke noe grønt skifte med rød bunnlinje.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken