Gå til sidens hovedinnhold

Det blir ikke bedre i Tromsø, før det blir bedre i Oslo

Regjeringen og FHI balanserer klokt og ansvarlig i fordelingen av vaksiner.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Utspillet fra Moldes ordfører sist helg var unødvendig. Og et bomskudd. Først og fremst fordi hele landet lever i et skjebnefellesskap med Oslo. Det blir ikke bedre for folk i Tromsø - der vi nå må håndtere et større utbrudd - før det blir bedre i Oslo. Mutanten kom med fly fra hovedstaden før helga. Helt fra starten av vaksineringen var det ganske klart at det beste ville være å la Oslo få sprøytestikkene først.

For min del må man gjerne starte på Stovner og i Groruddalen. Der bor det flest innvandrere og der er smittetrykket størst i landet. Regjeringen valgte innledningvis en annen strategi. Den har heldigvis fått en liten justering med en beskjeden skjevfordeling i favør av Oslo, i samråd med FHI. Det er klokt å sette inn ekstra innsats i Oslo. Det vil hele landet tjene på.

Det er bonus at man også kan sette en strek over påstandene om at Oslo - der tiltakene er aller strengest - ikke blir sett og hørt. Nå har Raymond Johansen omsider blitt lyttet til.

Samtidig må det være lov å si at man skulle tro Molde-ordføreren har begått en slags majestetsfornærmelse. Han ansporet jo tross alt til debatt om noen viktige tema. Blant annet hvorfor smitten blomstrer opp i de samme bydelene i Oslo, igjen og igjen. Det er synd at saken har glidd inn i et spor med politisk spill og spinn. Da tilslører man viktige og nyttige perspektiver.

Det leder oppmerksomheten bort fra det som er den virkelige fadesen. Og som gjør at det å sende en håndfull vaksiner fra Berlevåg og Bindal til Oslo, neppe vil kunne slå ned smittespredning og utbrudd i Oslo.

Det er en falsk forhåpning fordi regjeringen har feilet når det gjelder å skaffe vaksiner. Fremdeles har vi ikke fått noen forklaring på hvorfor Norge ikke kunne valgt en annen vei enn å legge alle avgjørelser i kurven hos EU-kommisjonen. Det har vist seg å ikke være godt nok, og nå må vi snart få vite hvorfor det ble slik.

Som ordfører Gunnar Wilhelmsen i Tromsø sa i dag: Norge har vært et av de beste landene på smittevern, men blant de dårligste på å beskytte egen befolkning gjennom vaksiner. Det virker tafatt at et selvstendig land som er så rikt på penger og kunnskap ikke kan kjøpe og godkjenne vaksiner selv. Hvorfor må Norge vente på EU, der vi ikke engang er medlemmer?

Lapsusen rundt Molde-ordføreren har endt opp som en konstruert by-land-konflikt. Det har Arbeiderpartiet og Høyre sørget for, til full jubel i mediene. Samtidig er mediepresset om vaksinestrategien og den norske dialogen med produsentene svakt. Det kan se ut til at serviliteten i pressen har spredd seg nesten like raskt som mutasjonen.

Så er det en annen elefant i rommet som det er liten vilje til å snakke om. Og det er at Oslo ikke bare er hardt rammet fordi vår felles hovedstad er et knutepunkt for reisende. Men også fordi det for alle praktiske formål ser ut til å være en ganske segregert by. Det er oppsiktsvekkende stor forskjell i smitte mellom de ulike bydelene.

Spørsmålet er om det finnes grupper som ikke har tilstrekkelig respekt for "dugnaden" dette er ment å være. Som en av smittesporerne i bydelen Stovner sa i Dagsrevyen mandag – mange bryr seg overhodet ikke om karantenereglene.

Så er dette i tillegg et klassespørsmål. Som handler om sosiale forhold, trangboddhet, arbeidsforhold og språkvansker. Det er igjen en illustrasjon på segregeringen og ulikhetene som har fått utvikle seg i landets hovedstad.

Mange opptrer ansvarlig og klarer seg veldig fint under Covid 19-pandemien, men det ser ut til å være såpass mange som ikke gjør det i enkelte bydeler, at det ikke har vært mulig å holde situasjonen under kontroll.

Spørsmålet er om Oslo er på sakte drift mot mange av de samme problemene som vi ser i storbyer i andre land. Og nå, når en krise har rammet oss gjennom en pandemi med stadig flere smittebølger, avdekkes det selvfølgelig hvor sårbare dette gjør oss som samfunn og fellesskap.

Mange i Norge ser og forstår hva problemet er. Derfor er det kanskje ikke så lurt å stikke hodet i sanden. Det er nokså klart for de fleste at Oslo sliter med noen uløste sosiale og kulturelle problemer som det ikke finnes så mye av i resten av landet.

Men her er det trolig også en del berøringsangst. Tenk bare på forskjellen i måten et par Covid-saker er løst på i mediene de siste dagene: En håndfull Farmen-deltagere reiste nordover for å oppleve finnmarksvidda, og holde en gudstjeneste i Lakselv. Alle hadde testet seg, og vært i karantene.

Det endte med ramaskrik, en rasende ordfører i Finnmark, og oppslag på topp i alle de store mediene. De stakkars deltakerne blir truet med kjempebøter. Samtidig er det knapt en notis at mange titalls somaliere samme dag møttes for å spille kort i et lite lokale på Grønland. Man kan jo saktens lure på hva årsaken kan være.

Kommentarer til denne saken