De fleste er klar over at reiselivet er en av de bransjene som er hardest rammet av korona-pandemien. Klyngeselskapet Arctic365 har regnet ut at reiselivsnæringen i 2020 har tapt 3,9 milliarden kroner og om lag en tredjedel av alle ansatte. Frem til 2022 regner man med et inntektstap over 8,5 milliarder kroner og et betydelig tap av arbeidsplasser spesielt i distriktene hvor reiselivet har en særdeles viktig rolle for sysselsetting og som samfunnsutvikler.

I denne svært vanskelige situasjonen for reiselivsnæringen ble mange plutselig klar over hvor viktig destinasjonsselskapene er for reiselivsnæringen. Destinasjonsselskapenes hovedoppgave er å drive utadrettet markedsføring av reiselivsbedrifter i den aktuelle regionen og spiller en viktig rolle i koordineringen av næringen og av reiselivsaktivitetene som gjennomføres i kommuner og regioner.

Situasjonen for mange destinasjonsselskap er svært vanskelig under korona-pandemien, siden næringsrelaterte inntekter som salg og medlemsavgifter er falt bort, mens destinasjonsselskapene samtidig opplever en stor etterspørsel etter hjelp fra næringen.

Vi, destinasjonsselskapene i Nord-Norge, ønsker med dette meningsinnlegget å opplyse om dagens situasjon til destinasjonsselskapene og ønsker oss en bedre forståelse av destinasjonsstrukturen i Norge og hva som må tilrettelegges, hvis man ønsker å unngå at reiselivsnæringen mister et viktig verktøy for en bærekraftig utvikling.

Det er viktig å få frem at det ikke finnes en generell destinasjonsstruktur i Norge. Organisasjonsformen til disse selskapene er ulik fra destinasjon til destinasjon. Et fåtall av selskapene har organisert seg som AS og har kommet inn under kompensasjonsordningen, mens andre igjen er organisert som kommunale selskap, en stiftelse eller forening, og dermed ikke kvalifisert. Det er opp til hver region eller kommune og reiselivsnæring om det finnes et destinasjonsselskap eller ikke. Og alt etter ønsker, samarbeidsvilje, pengesekk, muligheter og politisk vilje er et destinasjonsselskap strukturert og finansiert.

Finansieringen er også veldig ulik. Noen er fullfinansiert av det offentlige, andre har en blanding av inntekter fra det offentlige og næring, pluss at noen driver med direkte salg og har dermed salgsinntekter. I distriktene er det ofte kommunene som ønsker å støtte reiselivsnæringen og betaler dermed en del av regningen. I regionene med en større reiselivsnæring er det næringen selv som ofte er hovedmotor til en slik satsning.

Det må påpekes at midlene destinasjonsselskaper får fra det offentlige er ingen passiv støtte. Det offentlige betaler oss for en jobb vi gjør: drift av turistinformasjon, områdemarkedsføring, statistikk- og kunnskapsinnhenting og -bearbeiding, deltagelse i offentlige prosesser som plan- og utviklingsprosesser, mediehåndtering, engasjement i beredskapsrådet, direkte utvikling av reiselivsnæringen hos de enkelte bedrifter, tilrettelegging for salg, gjennomføring av visningsturer for turoperatører og ikke minst at vi gjennom bærekraftprosesser avstemmer reiselivets virksomhet mot spesielt lokalsamfunn og naturmiljø.

Under koronakrisen har det vist seg at de ulike modeller fungere ulikt godt eller dårlig. Noen destinasjonsselskap kunne fortsette å jobbe som vanlig, andre sliter med bortfall av en del av inntektene, og mange har permittert eller sagt opp sine ansatte og kan ikke lenger utføre jobben sin.

Hovedoppgaven til destinasjonsselskaper er markedsføringen av regionen. Men også tilrettelegging og aktivt salgsarbeid driver veldig mange med, litt avhengig av om et destinasjonsselskap er avhengig av inntekter fra salg. I tillegg har det blitt viktigere framover å fokusere på en bærekraftig utvikling av destinasjonene, slik at reiselivsnæringen ikke blir til et problem, men blir en positiv aktør for å utvikle lokalsamfunnene og vi tar vare på naturen og den lokale kulturen. Denne jobben krever betydelige ressurser for destinasjonsselskaper som ofte ikke blir verdsatt like mye, men er avgjørende for en positiv utvikling av reiselivet i et større samfunnsperspektiv.

For å finansiere alle disse oppgavene er vi nødt til å ha en solid finansiering på plass som er ofte ikke er til stede i den fragmenterte destinasjonsstrukturen vi befinner oss. Korona-pandemien har definitivt sørget for store finansielle utfordringer.

Kompensasjonsordningen og permittering fungerer kun delvis for destinasjonsselskaper. De selskap som ikke er AS kan ikke søke om kompensasjon og siden det er lønnskostnader som er de største utgiftspostene er det ofte også ikke så mye å hente gjennom kompensasjonsordningen. Men å permittere ansatte gir heller ingen mening i en situasjon, hvor jobben til et destinasjonsselskap er ekstra viktig for å hjelpe reiselivsnæringen som har gått fra krise til katastrofe.

Og det verste har vi ikke sett enda, siden nordlyssesongen vi går inn i nå for en del av oss er hovedsesongen og vil bli en betydelig utfordring for veldig mange bedrifter.

Vi foreslår derfor at:

  • Medlemsbidrag til destinasjonsselskaper blir en del av de faste uunngåelige kostnader, slik at reiselivsbedrifter fortsatt kan være medlem i et destinasjonsselskap som jobber aktivt for å styrke reiselivet.
  • Den nye nasjonale reiselivsstrategien gir et konkret svar til en fragmentert og underfinansiert destinasjonsstruktur for å styrke reiselivet på destinasjonsnivå og sørge for en bærekraftig utvikling av næringen i hele Norge.

På vegne av destinasjonsselskapene i Svalbard, Nordland, Troms og Finnmark:

  • Lone Helle, Visit Tromsø Region AS
  • Georg Sichelschmidt, Visit Lyngenfjord AS
  • Marianne Berg, Visit Nordkapp
  • Sten Harald Norund Hansson, Visit Hammerfest
  • Jan-Erik Kristoffersen, Visit Harstad AS
  • Knut Leo Abrahamsen, Visit Alta
  • Dan Bjørk, Visit Senja Region AS
  • Veronje Kelly, Visit Varanger AS
  • Dag Norum, Visit Kirkenes SA
  • Ronny Brunvoll, Visit Svalbard AS
  • Astrid Berthinussen, Visit Vesterålen
  • Lise Hansen, Visit Narvik
  • Line R. Samuelsen, Destinasjon Lofoten
  • Torbjørn Tråslett, Visit Helgeland
  • Ann-Kristin Rønning Nilsen, Visit Bodø