Forestillingen om kraftsystemet og utenlandskabler som et badekar med åpen sluk i den nederste enden er grunnleggende feil, men har likevel fått lov til å legge premissene for debatten som føres om dagen.

Kapasiteten i utenlandskablene er nesten aldri utnyttet fullt ut. Hvis vi ser på årlig nettoeksport er det bare en firedel av kapasiteten som utnyttes. Grunnen til at man ønsker kabler med høy kapasitet til ulike områder av Europa er å kunne utveksle mye kraft, ikke nødvendigvis å ha stor netto eksport.

Kraftprodusentene og nettselskapene, og dermed den norske staten, tjener like mye penger på import som på eksport. Det er derfor ikke nødvendig å ha kraftoverskudd i Norge for å sikre profitten i bransjen. Kraftoverskuddet trenger vi for forsyningssikkerheten og for å holde prisene lavere enn de laveste prisene i landene rundt oss.

Hvis vi har kraftunderskudd over tid, vil vi måtte importere oftere. Kraftbransjen vil tjene like mye, men prisene i Norge vil bli høyere, fordi de alltid vil ligge høyere enn de landene vi importerer fra. På den måten betyr lav kraftproduksjon i Norge at bransjen i større grad vil hente utbyttet fra norske strømkunder enn utenlandske.

Sør-norske strømpriser har fulgt de europeiske som en skygge gjennom hele 2000-tallet, fordi vi gjennom forbindelser til Sverige og Danmark har vært koblet på det europeiske kraftmarkedet. Denne påkoblingen har vært helt nødvendig for å sikre forsyningene i tørre år.

Høy utvekslingskapasitet til mange land og områder som på et gitt tidspunkt kan ha ulikt vær gjør at vi kan importere fra land med høy produksjon og lav pris, og samtidig eksportere til land med lav produksjon og høy pris. Dette fører til lavere og jevnere pris i Norge enn hvis vi bare skulle utveksle kraft med noen få land. Høy utvekslingskapasitet mellom en stor gruppe land fører til bedre utnyttelse av kraftressursene og til mer stabile og likere priser mellom land.

Hvis man skal oppnå lavere priser i Norge ved å legge begrensninger på utvekslingskapasiteten, så må man stanse all utenlandshandel med kraft. Dette kunne vært gjennomførbart hvis vi hadde et kraftsystem basert på kjernekraft eller fossile ressurser, men i et system som er så væravhengig som det norske, ville dette forutsette en betydelig overkapasitet for å kunne håndtere tørre år, langt større overkapasitet enn den som har gitt oss stabile priser og høy forsyningssikkerhet gjennom mer enn tjue år inntil til energikrisen startet i fjor sommer.

En slik overkapasitet i et system uten god kapasitet for utveksling er hva vi observerer i Nord-Norge nå. Nord-Norge har et stort kraftpotensial som ikke kan utnyttes. Grunnen er at hvis man etablerer virksomhet som utnytter potensialet, så er det nødvendige overskuddet borte og dermed også forsyningssikkerheten. Et slikt system kan ikke lokke til seg kraftkrevende industri fordi det innebærer for stor risiko så lenge vi ikke har kapasitet til å importere. For husholdninger fjerner slike latterlig lave priser som vi ser nå ethvert incentiv til ENØK.

Det er vanskelig å se at et slikt kraftsystem kan bidra til næringsutvikling i nord og gi bedrifter og husholdninger stabile og moderate priser.