Etter noen eventyr-dager i høst som aldri vil glemmes, topper Bodø/Glimt Europa-gruppen. Dette gjør de etter å ha blitt feilaktig bortdømt i sluttminuttene både i Bulgaria (skulle fått godkjent seiersmålet) og i Italia (Romas utligning var offside). De har faktisk vært mer uheldige enn heldige i denne gruppen. Likevel topper de, ikke bare i Europa, men også i Eliteserien, hvor de som fjerde klubb i historien antagelig klarer å forsvare et seriegull. Det vanskeligste i idrett, og særlig i fotball, er ikke å oppnå suksess, men å gjenskape (og ikke minst videreutvikle) den. Bare tre av ti klubber har klart å gjenta et seriegull for herrer i Norge de siste 40 årene. Glimt blir trolig den fjerde.

Romas 6-1-tap på Aspmyra, var det største tapet til verdens mest meriterte aktive trener, Mourinho, kjent for sin defensive og kyniske tilnærming i over 1000 kamper på toppnivå. Det sier mye, men ikke alt. Det var måten Glimt gruset de vinrøde på, som ga gjenklang i en hel fotballverden.

Glimts seriegull i fjor vil antagelig for alltid stå som den mest imponerende Eliteserie-sesongen i norsk klubbfotball. Foran årets sesong, ble de ribbet for hele angrepsrekken, inkludert langtidsskader på arvtagerne Boniface og Sørli. Glimt har mistet sine beste spillere i flere sesonger på rad, som for eksempel seriens beste spiller Evjen, briljante Layouni og kaptein Bjørnbak etter 2019-sesongen. Likevel har de blitt bedre året etter. Det skal ikke være mulig. Fra fjorårssesongen mistet de vanvittige 66 mål og 39 assists fra seriespillet bare i Zinckernagel, Junker og Hauge, i tillegg til Boniface, mannen som av flere var spådd som toppscorer i Eliteserien i år men som mistet hele sesongen. Med Botheim, Solbakken og Pellegrino, er savnet minimert. Nå slipper dessuten Glimt inn færrest mål i serien.

Resultatene denne og de to forrige sesongene er eksepsjonelle, men måten de produseres på gjør dem unike. Jeg har sett alle Glimts kamper siden høsten 2018, og jeg har ennå til gode å se de bli dominert, ei heller på San Siro mot Milan, og ikke på Olympiastadion i Roma. Hjemmekampene, inkludert mot Roma, ser tidvis ut som en håndballkamp med bare ett mål på banen. Stort sett scorer Glimt minst to mål (som mot både Milan og Roma). Det betyr at motstanderen må score minst tre for å vinne, noe bare Molde (ved én anledning) og Milan klarte i fjor. Glimt har også ballen i minst 60 prosent av tiden (54 % vs. 46 % mot Roma).

Glimt er dermed ikke bare gjenkjennbare i spillestilen, men også i kampstatistikken. Eggen tror Glimt kan vinne hele Europa-turneringen og kaller Glimt et av Europas beste lag, mens Drillo mener årets sesong er mer imponerende enn fjorårets.

Til forskjell fra de fleste andre suksesshistorier i fotball, er ikke Glimt-suksessen uttrykk for en rik investors engasjement, som Røkke-penger i Moldes tilfelle, eller årevis med dominans hvor man har kunnet hente de beste spillerne til Eliteserie-konkurrentene, slik Rosenborg etter hvert ble vant med. Dette og de forrige Glimt-lagene er bygget på vrakgods. Suksessen representerer rett og slett god klubbdrift over tid, egentlig mot alle odds (mister sine beste spillere hvert år og erstatter dem med vrakgods eller unggutter).

Det gjør Glimt unike, og både imponerer og sjarmerer, ikke bare i Norge, men internasjonalt, slik nær alle verdens største sportsaviser har omtalt Glimt. Prestasjonene appellerer til alle, fordi de gir mange grunn til å drømme. Når Glimt klarer det med begrensede ressurser, er det håp for alle toppfotballklubber.

Derfor vil Glimt, uavhengig av hva som skjer videre, «førr evig» stå med gullskrift i norsk fotball-historie. Antagelig er Glimt Skandinavias beste lag, antagelig med nokså god margin, og antagelig har de vært det en stund.

Det er vanskelig å identifisere Glimts suksessoppskrift uten å ha inngående kjennskap til hva de faktisk gjør og ikke gjør, men sett utenfra er det likevel fristende å lansere noen hypoteser. Antagelig er Glimt-suksessen «en perfekt storm» av godt arbeid og tilfeldige omstendigheter, som for eksempel:

1. Oppbygning i førstedivisjon

Knutsen og laget fikk bygge seg opp i førstedivisjon i 2017, hvor unge talenter fikk sjansen og gikk under radaren;

2. Tillit fra styret.

Styret viste tillit til prosjektet da Knutsen ble resignert når det buttet noe i 2018;

3. Rolige omgivelser

Hadde Glimts suksess skjedd i for eksempel Oslo, Bergen eller Fredrikstad, hadde folk gått bananas. I Bodø er det avmålt applaus. Det ligger en slags beina-planta-på-jorda-holdning i den nord-norske folkesjela. Det hjelper klubben i å jobbe videre på de samme prinsippene som har satt de i posisjon så langt;

4. En pedagogisk tilnærming

Flere i Glimts sportslige apparat er lærerutdannet. Det var for eksempel også Eggen og Drillo, og landslagssjef Solbakken. Det hjelper ikke med kunnskap om man ikke kan formidle den på en enkel og klar måte. Antagelig bygger trenerteamet, implisitt eller eksplisitt, på sosiokulturelle læringsprinsipper og troen på at læring skjer i en sosial kontekst. Den pedagogiske utfordringen innenfor Vygotskij-ånden i dette paradigmet, ligger i å utnytte utviklingssonene til spillerne gjennom arbeid sammen med andre som innehar et høyere nivå. Derfor er erfarne kvalitetsspillere som Moe, Lode, Pellegrino og Saltnes viktige som rollemodeller som løfter de andre spillerne til et nivå de ikke ville klart på egen hånd;

5. Fra resultat til prestasjon

Glimt-leiren påpeker stadig sin opptatthet av prestasjon fremfor resultat, fordi gode prestasjoner over tid leder til gode resultater. Det høres banalt ut, og er ikke akkurat revolusjonerende tankegods. Likevel har et slikt skifte en del praktiske implikasjoner på banen, som nok kan utgjøre en forskjell. Dette kan gjøre seg gjeldende for eksempel når man tar ledelsen. Det kan da fort snike seg inn en tanke i bakhodet om å forsvare ledelsen snarere enn å fortsette i samme spor. Glimt forsvarer aldri en ledelse, og går alltid for et mål til. Dette er Eggens godfotteori i praksis: gjør det du er god på så ofte som mulig fordi det er selvforsterkende, og gjør minst mulig av det du er dårlig på eller ikke har trent på. Det gjelder å spille på sine styrker. Det samme gjelder når Glimt kommer under. I stedet for å prøve på andre taktikker, fortsetter de i samme spor, og forsøker å «male» motstanderen i senk. Glimt har ikke noen plan B, men satser alt på plan A.

6. Spillelogistikk

Glimt har en tydeligere spillestil enn noen andre i Norge. Med Glimt vet man hva man får, i motsetning til for eksempel RBK som bytter formasjon nærmest fra kamp til kamp for å tilpasse seg motstanderen heller enn å spille på egne styrker, på tross av at de visstnok har styrevedtak på å spille 4-3-3 og «offensiv fotball». Med en tydelig spillestil, med spesifikke kravspesifikasjoner til den enkelte rolle, forenkles spillerlogistikken fordi man vet hva man ser etter. Glimt ser etter rollespillere med en konkret rollebeskrivelse, og da spiller det ingen rolle om de hentes fra for eksempel benken til Aalesund, som i Brunstad Fets tilfelle;

7. Klubbutvikling

Det har foregått en moderat og fornuftig satsing med vekt på flere dimensjoner samtidig: akademiet og NTG-samarbeid, opprustning av det medisinske apparatet, mental trening etc. Glimt er best på det som er gratis, nemlig toppidrettskultur;

8. Knutsens genialitet

Kjetil Knutsen er trolig den beste klubbtreneren i Norge post Eggen, og han er ennå ung i trenerøyemed. Det er bare for Glimt-supportere å håpe at Glimt-suksessen ikke bare er Knutsen og Kalvenes’ verk, men at prinsippene er forankret på flere plan i klubben. Derfor er det ekstra bekymringsfullt fra et Glimt-perspektiv at far Bjørkan ryktes til Start, all den tid han er en kontinuitetsbærer, antagelig den fremste, i den sportslige avdelingen. På et aller annet tidspunkt, er ikke lenger Knutsen Glimts, men det er lov å håpe på at eventyret varer litt til. De neste stegene vil være cupgull, Europa League og Champions League. Det er ikke alltid at gresset er grønnere på den andre siden. Knutsen vet ikke hva han får om han forlater Glimt, men han vet hva han har, og det er ikke så rent lite.