Gå til sidens hovedinnhold

Derfor er det et tap for Nord-Norge at Torgeir ikke blir statsråd

Sp-toppene i nord jubler for at SV er ute av regjeringsforhandlingene. Men både by og land i Nord-Norge ville tjent på en flertallsregjering med SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes som statsråd.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Uansett hvor man står politisk, så er det et tap for landsdelen at Fylkesnes ikke blir vår lyttepost ved Kongens bord.

Torgeir Knag Fylkesnes er en av de tydeligste nordnorske stemmene i norsk politikk i dag. Han er også en pragmatisk politiker. Han har, eksempelvis, ved flere anledninger samarbeidet med sin politiske motpart Per Willy Amundsen (FrP).

De er begge representanter for partier som ofte beskyldes for manglende evne til å lage kompromisser. De har vært politiske motstandere siden Metusalem sang i barnekor.

Men de har tidvis klart å samarbeide om å holde saker varme i et Storting der Nord-Norge ofte ikke er hovedprioriteringen. Det gjelder blant annet Nord-Norgebanen som nå henger i en meget tynn tråd.

Med Torgeir Knag Fylkesnes har Tromsø, og Nord-Norge, fått en politiker av nasjonal format. I eget distrikt har han klart å snakke med, og for, både by og land. SV har sanket støtte både i små i kystsamfunn og universitetsbyen Tromsø - med god oppslutning blant velgerne.

Som nestleder i SV hadde Fylkesnes med stor sikkerhet blitt statsråd i en rødgrønn regjering hvis forhandlingene hadde ført frem.

Dette er ikke en lovsang til Fylkesnes. Det er en påminnelse om at realpolitikk handler en god del om hvem som lytter når velgermassene roper. Og hvem man kan stille til ansvar når gjennomslagene uteblir.

Velgerne har direkte-makt kun ved urnene. Når det forhandles om maktens anvendelse i regjering, er folket stengt ute og avhengige av ombud.

Nå må rollen som nordnorsk lyttepost i den indre kretsen, som Fylkesnes kunne ha fylt, fylles av andre. Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan lete i egne rekker etter egnede nordnorske kandidater.

Men det er få som er selvskrevne til en statsrådspost.

Sp-ordførere i Troms jubler fordi SV er ute. For Senterpartiets del er Sandra Borch en karismatisk og dyktig politiker som nevnes i flere roller i regjeringsapparatet. Men det spørs om det holder helt til taburetten. Hun skal konkurrere i et parti der kampen om de ettertraktede setene tradisjonelt er ganske tøff. Og interessekonfliktene er mange.

Hva Senterpartiet forhandler seg til om ulv i Hedmark, er ikke prekært for Finnmarks svinnende befolkning. Det som er prekært er det som skjer med de enorme ressursene i havet.

Borch vil heller ikke bli en naturlig lyttepost for Nord-Norges urbane områder, som uten tvil må styrkes hvis vi skal få stabilisert befolkningsutviklinga i landsdelen.

Man kan ikke forvente at senterpartistene skal sørge over SVs sorti. Den politiske avstanden er stor. Mer besynderlig ville det vært om Arbeiderpartiets nordnorske delegasjon deltok i jubelen. Foreløpig har det vært mest stille fra den kanten.

Velgerne i den rødgrønne blokken har i alle fall lite å feire: et tap av rødgrønt flertall og fraværet av en tydelig forankret statsråd vil ikke styrke landsdelens interesser.

Vi er en landsdel med enorm tilgang på naturressurser og tilsvarende interessekonflikter. Men vi er også et investeringsobjekt. Avkastninga på den investeringa vil være stor hvis man er risikovillig, og villig til å prioritere bort behovene for mye større velgergrupper i sør.

Her vil det være bruk for alle hender som kan løfte nordnorske perspektiv.

Flere har ment at kjøttvekta til SV ikke holdt når de møtte opp til regjeringssonderingene. De var det partiet som hadde lavest oppslutning av de tre som stilte til samtaler.

Men kjøttvekt-allegorier er dårlig nytt for et tynt befolket Nord-Norge.

Regjeringsforhandlinger som baseres på kjøttvekt alene, kan gi oss noen ubehagelige overraskelser de neste fire årene.

Kommentarer til denne saken