Gå til sidens hovedinnhold

Derfor er dagens konsept for forsvar av Nord-Norge fullstendig urealistisk

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Er Forsvaret rigget for cyberangrep og ny våpenteknologi?» spør Oddvar Nygård i en kommentar på NN debatt 18. februar, under henvisning til både meldinger om et omfattende cyberangrep mot mål over hele verden i fjor og generalsekretær Jens Stoltenbergs uttalelser om moderne våpenteknologis konsekvenser for NATO. Nygård viser spesielt til et innlegg av Krister N Lervåg på det militærfaglige debattforumet Stratagem.no i oktober i fjor, om teknologiutviklingens konsekvenser for enkelte av det norske forsvarets planlagte materiellanskaffelser. Her etterlyser han svar på innlegget fra andre faste bidragsytere på nettstedet, blant annet undertegnede, og spør om årsaken til fraværet kan være at temaet er «en for varm potet». Det siste er så absolutt ikke tilfellet, for å begynne der. Men på tross av at jeg er fast leser av Stratagem.no har jeg rett og slett ikke registrert innlegget, og kan bare beklage det. Jeg er så absolutt enig med Nygård i at det fortjener å bli kommentert, og skal samtidig prøve å fange opp de øvrige forhold han viser til. Utfordringen er at han egentlig tar opp svært mange forskjellige ting på en gang, men la meg forsøke.

Jeg begynner med det omfattende cyberangrepet mot en rekke institusjoner over hele verden, som skal ha pågått et halvt år før det overhodet ble oppdaget. Det er på en og samme tid en påminnelse om så vel alvoret ved slike angrep som begrensningen ved dem. Cyberangrep er åpenbart en trussel på den måten at en aktør kan skaffe seg tilgang til datasystemer som inneholder skjermingsverdig informasjon eller kontrollerer samfunnsviktig infrastruktur. Slik sett er rene cyberangrep en trussel mot det vi kaller samfunnssikkerheten; en trussel som kan påføre oss både mye ubehag, store kostnader og betydelig materiell skade. Et rent cyberangrep er imidlertid neppe noen trussel mot statssikkerheten. Man kan ikke tvinge den norske regjering til å kapitulere i forhold til en annen stats politiske krav, slik man i siste instans kan med konvensjonell militærmakt. Det er to årsaker til det.

For det første vil en inntrengning i datasystemer rettet mot å forvolde skade – ikke bare drive spionasje – åpenbart bli oppdaget på grunn av sine konsekvenser. Men det betyr like åpenbart at alt driftspersonell knyttet til vedkommende institusjons datasystemer umiddelbart vil bli satt inn for å finne den skadelige programvaren, som selvfølgelig ligger i systemet hvor det med større eller mindre anstrengelser kan oppdages. Dermed kan systemet tas ned, feilen rettes og systemet immuniseres før det settes i drift igjen, uten at vi derfor skal bagatellisere de problemene som kan oppstå. Et cybervåpen, som i praksis er noen linjer med fiendtligsinnet programkode, er med andre ord en «one-shot gun»; når det er brukt én gang er det forbrukt og kan ikke brukes på nytt. Av dette følger at et cyberangrep sjelden kan ha både så store konsekvenser og strekkes så langt ut i tid at det kan bli en trussel mot statssikkerheten, som må være en forutsetning hvis slike angrep skal kunne erstatte konvensjonell maktbruk.

For det andre må jo angriperen, dersom et cyberangrep skal tjene et politisk formål på linje med konvensjonell maktbruk, vedstå seg at det er han som står bak. Ellers kan han ikke presentere noe krav eller noe ultimatum som vi skal rette oss etter, og hva skulle i så fall hensikten med det hele være? Det som gjør cyberangrep til en fristende mulighet i enkelte sammenhenger er muligheten for å anonymisere angrepet – gjøre det umulig eller vanskelig å si hvor det kommer fra, slik Nygårds eksempel viser. Men det reduserer jo samtidig verdien av angrepet som politisk maktmiddel for å tvinge en annen stat til å bøye seg for angriperens vilje, hvilket i en eller annen form er all inter-statlig krigsrasjonale.

Cyberangrep av den typen Nygård omtaler har derfor begrenset potensial for å bli et problem for statssikkerheten og er dermed ikke i første rekke Forsvarets ansvar. Både prinsipielt og praktisk krever det i første rekke at samfunnet som helhet gjøres mer robust mot denne type angrep, hva enten hensikten med angrepene er å hente ut sensitiv informasjon, påføre oss skade og omkostninger eller svekke vår tillit til våre egne myndigheter og deres evne til å beskytte oss. Det forutsetter økt bevissthet og kompetanse rundt datasikkerhet i alle deler av samfunnet, i både forvaltning og næringsliv, fordi det bare er de som drifter datasystemene til daglig som også kan beskytte dem mot angrep.

Forsvarets ansvar i denne sammenheng er derfor å beskytte sine egne datasystemer, for å unngå det som faktisk er et reelt, militært problem: Bruk av angrep i cyberdomenet, ikke som et selvstendig virkemiddel som skal avgjøre en konflikt alene, men som et tiltak som settes inn koordinert med konvensjonelle maktmidler for å forstyrre, forsinke eller hindre våre egne beredskapstiltak. Det er en trusseldimensjon som er ny, men som selvsagt må tas like alvorlig som den trusselen konvensjonelle våpen representerer. Dette er en av Cyberforsvarets oppgaver, og den konkurrerer i likhet med alle andre av Forsvarets oppgaver om organisasjonens oppmerksomhet og ressurser.

Når det så gjelder betydningen av ny militærteknologi i sin alminnelighet, med henvisning til både Stoltenbergs tale og Lervågs innlegg, har Nygård åpenbart et poeng. Men hvis han følger diskusjonen på Stratagem.no slik kommentaren hans kan tyde på, kan han vanskelig ha unngått å registrere at dette faktisk er et helt sentralt tema i dagens militærfaglige norske diskusjon. Og ikke bare det, samme diskusjon har også gitt gjenlyd inn på Nordnorsk debatts sider. At undertegnede skal ha vært fraværende i den sammenheng må dessuten bero på en misforståelse, her kan jeg for eksempel vise til et innlegg i desember i fjor, Når endringer blir en trussel (stratagem.no) og et så sent som i januar i år, Gjennomanalysert konsept eller institusjonell militærkonservatisme? (stratagem.no).

Det er nettopp spørsmålet om hvilke konsekvenser ny militærteknologi skal ha for norske forsvarsplaner og materiellanskaffelser disse innleggene dreier seg om, ganske særlig for Hærens del. Undertegnedes poeng i den forbindelse er nettopp at teknologiutviklingen gjør dagens konsept for forsvar av Nord-Norge fullstendig urealistisk, og at en mekanisert brigade i Troms derfor er en helt uegnet komponent i forsvarsstrukturen. Dermed er det implisitt også svært lite hensiktsmessig å bruke milliarder av kroner på nye stridsvogner til denne brigaden – våpenplattformer som ikke har noen berettigelse i noe annet konsept enn dagens. For dem som vil fordype seg i dette temaet kan jeg også vise til Civita-notatet Hvordan kan Nord-Norge forsvares? - Civita.

For her har jo Nygård og de kildene han viser til helt rett. Den militærteknologiske utviklingen domineres nå av raske fremskritt på områder som sensorteknologi, autonome systemer, avstandsleverte presisjonsvåpen og beslutningsstøtte basert på kunstig intelligens, for å nevne noen av de viktigste. Det vil utvilsomt ha dramatiske følger for fremtidens forsvarsstruktur. Kombinasjonen av sensorer plassert på både bemannede og ubemannede plattformer og missiler som treffer presist selv på meget lang avstand gjør store marinefartøyer meget sårbare, og dette må få konsekvenser for de fartøyene som skal erstatte dagens fregatter. Tradisjonelle stridskjøretøyers sårbarhet for droner som koster ca en titusendel av de kjøretøyene de kan ødelegge og som kan angripe i svermer som metter ethvert forsvarssystem kommer til å påvirke fremtidig landstrid og hærstyrker.

Men spørsmålet er som påpekt i ovennevnte innlegg på Stratagem.no om vi i nødvendig grad vil greie å frigjøre oss fra den institusjonelle konservatismen som preger militære organisasjoner, basert på en usunn blanding av vanetenkning, emosjonelle bindinger og rene sektorinteresser. Det vil kreve en kombinasjon av progressive militære rådgivere og politikere i et format som kan overkjøre samme type friksjonskrefter som dem som gjorde seg gjeldende ved forsvarsreformen for 20 år siden, og som vi garantert vil se igjen. Det er for øvrig ikke sikkert at alle sider ved en slik utvikling vil bli mottatt med stor entusiasme utenfor Forsvaret heller, herunder i Nordlys’ spalter. Utformingen av norsk forsvarspolitikk har jo lang tradisjon for å skje som et kompromiss mellom økonomi, reelle sikkerhetspolitiske hensyn og distrikts- og næringspolitiske konsesjoner. Det vil vi i stadig mindre grad kunne fortsette med hvis de endringene Oddvar Nygård etterlyser skal settes ut i livet, uansett hva ordførerne i tradisjonelle forsvarskommuner måtte mene om det.

Kommentarer til denne saken