Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Problemet er bare at jeg er lærer allerede, og er det siste vi trenger i år er flere lærere som slutter. Vi trenger alle sammen at læreryrket blir positivt omtalt og løftet frem som en attraktiv mulighet for de om skal velge drømmestudiet sitt nettopp i år. Oppmerksomheten lærerne får (og lager seg selv,) er ganske nøyaktig motsatt av det behovet. For hvem ville vel anbefalt læreryrket til sine unge håpefulle, slik virkeligheten i skolen beskrives i dag? Ingen, vil jeg tro.
Når lærere viser ærlighet og desperasjon i skriftlig form, kan man lett tenke at de «ødelegger sitt eget yrke med all sutringa» eller driver «dårlig PR». Etter streiken fikk også jeg passet påskrevet, på grunn mine krasse innlegg om hvordan hverdagen til lærerne domineres stadig flere, umulige oppgaver. Oppgaver som vi aldri ble utdannet til å utføre.
Etter å ha snakket med elever i etterkant, ser jeg at de fort oppfattet dette som at jeg ville ha mindre med dem å gjøre. Foreldre oppfattet dette som uforståelig sutring, og politikere... vel, de oppfattet det aldri. Så dette er deg; Du som lurer på om du burde bli lærer. Og til deg; du som lurer på hvorfor jeg er læreren din.
Du blir ikke lærer på grunn av alle godene. Du blir lærer på grunn av elevene. Det er sjeldent man hører noe positivt fra yrker som arbeider med barn; enten hører vi elendighetsbeskrivelser, eller så hører vi ingenting. Vi snakker ofte ned disse yrkene, fordi det er så tungt å jobbe med de unge.
Men læreryrket er også et yrke som betaler seg på flere måter enn gjennom lønn og ferie. For å forstå dette, må man først innse et par ting; Det er ikke slik at barna og ungdommene våre først og fremst kjennetegnes av sin dårlige psykiske helse, ubehandlede avhengighet til skjerm, eller dårlige oppførsel. Alt av uttalelser, statistikk og forskning viser at barna har det verre enn før, men da velger man å se dem kun fra én innfallsvinkel. Og fra den vinkelen er det lett å bli deprimert.
Barna og ungdommene våre kjennetegnes heller av at de er samfunnets ekte glede, håp og potensiale. Når du er lærer, er det du som får æren av å se dem på nært hold. Du får være David Attenborough når de tuller, tøyser, ler, forelsker seg eller scorer mål. Når de finner på rampestreker som du sikkert må ringe hjem om, men som samtidig sjarmerer deg i senk. Når de endelig har lært etos, patos og logos, og bruker dem aktivt for å fortelle deg at de fortjener høyere karakter i nynorsk.
Du skjønner, de merker faktisk når du har en dårlig dag, og de vil forsøker å trøste deg på sine små, underlige måter. Det kan til og med skje til at de skriver et bursdagskort til deg når du har bursdag. Daglig vil de de fortelle deg om ting du aldri har tenkt på før, og filosofere på måter som bare barn kan. De er rett og slett proppfulle av liv!
Og livet vil komme til å smitte deg, dersom du lar dem få lov å komme nær nok. Det er ikke sant at klasserommet er en grusom plass å være. Det er en tøff plass å være.
Når et barn lærer å gå, så blir de voksne i rommet helt ekstatiske. De knipser i vei og ringer bestevenninna for å fortelle – for det er på en måte menneskets møte med ekte magi. Men foreldre får bare oppleve den gleden noen ganger i sitt eget barns liv. Du, derimot, får oppleve milepæler på løpende bånd. Det kommer så mange av dem at du til slutt ikke lengre registrerer dem. For hele tiden tar elevene dine steg som rører noe i deg. Er det sånn at du vil skape noe du blir husket for? Noe som lever videre når du er borte? Da skal du ikke bli arkitekt. Da skal du bli lærer.
Elever er og blir levende, pustende monumenter over hva du har fått til. Det er sjeldent elever gjør det samme som Herman Flesvig, når han til stadighet takker læreren, Jorid, for påvirkningen hun hadde. Men er du lærer, kan du i stillhet eie andres fremgang i tillegg til din egen. Selv når ingen gir deg medalje.
Du som velger læreryrket i 2023, velger et yrke som sjekker av alle boksene for indre motivasjon. Du velger også en forutsigbar inntekt, og det skal man ikke undervurdere i en verden hvor økonomien er til bekymring. Du velger også et yrke med ferier som følger skoleruta. Du velger mulighet for fast ansettelse, og kompetanseheving på sikt. Du velger et yrke hvor du kan være kreativ, skapende, engasjert, dedikert, hjertevarm og kompetent.
Jeg hører ofte gjenklangen av gamle, utdaterte holdninger når jeg snakker med folk, av typen «alle kan bli lærere», eller «funker ikke plan A, kan du alltids bli lærer. Det er jo lett å ta ped». Det er på mange måter ikke særlig høyt ansett å velge en lærerutdannelse.
Men husk at det å bli lærerutdannet er én ting. Det å bli lærer er noe annet, og det blir du først det gjennom å være noen år i yrket. Skulle du klare deg gjennom både utdannelsen og de første årene ute i yrket, da er du verdt din vekt i gull.
Nei, denne typen gull får liten eller ingen anseelse. Det er helt sant. Blir du lærer forstår du fort at anseelse blant barna og ungdommene, er langt bedre enn å ha en spennende CV du kan skryte av i middagsselskaper med fiffen. Både fordi politikere og velgere i det ganske land har tatt lærernes anseelse fra å være gull til å bli grus de siste årene, men også fordi den ikke er så lett å kommunisere hva læreryrket faktisk innebærer.
Det er en grunn til at ingen har giddet å lage en kul dokumentarserie, slik som 113 på NRK, av læreryrket. Råskapen med læreryrket er nemlig ikke så lett å se, dersom du ikke jobber som lærer selv.
På samme måte er det ikke lett å se de skrikende behovene, om man ikke er lærer selv. Dette er også grunnen til at du, dersom du velger å bli lærer, sannsynligvis skal jobbe i et skolebygg som er i så dårlig forfatning at det gir deg helseplager. Sannsynligvis er det alt for høyt støynivå der, og dagene innebærer så høyt arbeidspress at du nok kommer til å bli sykemeldt på grunn av nettopp dette. Og når du blir sykemeldt finnes det ingen gode tilrettelegginger som ivaretar både deg og elevene dine.
Du skjønner, det er nesten lettere å slutte i jobben enn å komme tilbake til arbeidsplassen – for da forventes det gjerne at du skal ta igjen det tapte. Bunke på bunke med retting, fraværslister og merknader fra tilfeldige vikarer som kom og gikk.
Vi kan godt snakke om at du står uten rettssikkerhet etter innføringen av paragraf 9A, eller at du er verdt applaus, men ikke lønnsutvikling. Vi kan snakke om at du aldri kan være helt trygg på hva som er dine oppgaver, eller at du har et ansvar langt utover det som står i stillingsinstruksen. For det er du som står der med barnet, med ansvaret, hver dag. Også når hjemmet, støtteapparatet og andre instanser svikter, så er du du som er siste instans. Det er et ansvar du aldri slipper unna, spesielt om natta når du skal sove.
Vi kan snakke om at samfunnet egentlig krever at du skal ha psykopatiske trekk; hvem ellers klarer vel å switche fra å sitte i mørke samtaler med et barn som har sluttet å spise, eller opplever vold hjemme - til å drive engasjerende, variert, positiv og individuelt tilpasset undervisning to minutter etterpå? Ingen klarer det. Ingen.
Vi bør snakke om at når du opplever dette de første årene i yrket, så er det så brutalt at det burde vært påbudt med brattkort og kameratsikring for å komme seg «over kneika». Noen burde snakke om at mange aldri kommer over kneika, men gir seg som lærer.
Vi kan godt snakke om at lærerne ikke har en arbeidsgiver som ivaretar dem, men som heller velger å ydmyke dem i full offentlighet. Jeg kommer aldri til å tilgi kommentaren om at jeg som en «grådig middagsgjest». Lærerne sitter nemlig fast i det som ser ut som en evig runddans av streik, der forsøket på å skape en bedre skole blir møtt med latter, uvitenhet og feige valgløfter. Du bør vite at det kommer en vår, et mellomoppgjør, som hvert fall jeg gruer meg til. Jeg vil ikke ha streik. Men jeg vil også at du skal bli lærer, og at vi skal ha en skole med lærere også i fremtida. Så da må jeg kanskje streike, likevel.
Lærere og barnehagelærere er topptrente til å kommunisere med den delen av befolkningen som kanskje har minst påvirkningskraft i samfunnet. Vi bruker all vår energi på å jobbe med vår anseelse i deres øyne. For oss er det opplagt hvor viktig yrket er, men det er åpenbart ikke opplagt for alle andre.
Dere sier vi driver negativ reklame for eget yrke, men å drive PR er ikke en oppgave vi er utdannet til. Og vi er blitt ganske flinke til å ikke ta på oss unødvendige oppgaver, derfor må noen andre ta den jobben. Det er kanskje en jobb for de som faktisk sitter med arbeidsgiveransvaret? Det er vel i deres interesse å rekruttere nye, kompetente ansatte?
Sånn er det, og du bør vite at det er sånn. Men jeg håper likevel at du er tøff nok til å bli lærer, at du gir anseelsen langfingeren, og velger deg en lærerutdanning. Det blir ganske sikkert ingen walk in the park. Men du trenger bare å bli kjent med ett barn for å forstå hvorfor lærerne gidder å kjempe for en bedre skole.
Og en vakker dag vinner David over Goliat, Aslan over heksa, Rocky over Ivan Drago, og TIL over Bodø-glimt. Jeg ser ingen grunn til at ikke lærernes historie kan ende på samme måte. Og jeg håper du er lærer når det skjer, for det kommer til å bli episk!