Etter FN sin klimarapport, som sier at vi ikke har overholdt våre klimamål så er valgkampen blitt om klima. Samtlige partier håper de har den beste løsningen for å komme i mål. For noen er det å øke co₂ avgiften, og for andre er det å stenge oljekrana for godt. Hvis co₂ avgiften øker så vil bensin og dieselprisene gå opp og det loves at pendlerfradraget vil øke. Det sies at «forurenser skal betale», men for noen er ikke drivstoffbilen et alternativ, men en nødvendighet.

Hvis ladestasjoner hadde vært like tilgjengelig og effektive som bensinpumpene, så hadde elbilen vært et godt alternativ.

Og ikke minst, så må det være mulighet til å ordne ladestasjoner. Med et strømnett i Lyngen fra 50-tallet, vil det dessverre være noe ustabilt inntil vi får det i orden.

Men hva mener partiene om distriktene hvor ladestasjonene er ikke-eksisterende? Hvor det å levere og hente barna i barnehagen eller SFO resulterer i å kjøre 2–4 mil, hver dag. Hvor det å kjøre til bestemor, kan være en time med bil én vei. Hvor veien til butikken blir å være mer kostbart enn vanlig pga. avstander. Hvor de som ikke har kollektiv transport, blir taperne fordi det er ikke noe annet alternativ. Det skal være gratis med fritidsaktivitet for barn og ungdom men det går ikke under «pendler». Så det er altså de som ikke er pendler, men som fortsatt har behov for å kjøre bilen, som må betale for å nå klimamålene til Stortinget.

Hvorfor er distriktene konsekvent taperne i klimapolitikken? Hvor er løsningene utenfor byene? Det burde være et belønningssystem i bruk, istedenfor å en dyrere hverdag. Det skal være enklere å velge miljøvennlig, men ikke en skam for de som ikke kan. Jeg anbefaler å stemme på det partiet som kommer med klimaløsninger SAMMEN med befolkningen og næringene i distriktene i hele Norge.