Gå til sidens hovedinnhold

Den tause våren

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ska ut å møte vårn. Sitta på altan og høre insektan surre og sjå den store fete spyfløa sitta på sørveggen og sole sei. Høre homle og kveks surre nedi blomstran fram me altankanten. I det hele, møte døm lydan som vi vett hører vårn tell. Men det er itte slik lenger. Vi har kømme dit som den amerikanske biologen Rachel Carson i 1962 skrev om i boka «Den tause våren».

Det var i starten på den store krigen mot insektene, og DDT var gifta. Mange var kjempeglad for denne muligheten, og gifta ble pøst ut i store mengder.

Jeg har vokst opp på ei seter like ved et omfattende myrsystem, og der herja mygg, knott og klegg. Når dyra kom inn på vollen om kvellen, låg det ei sky med stikkeinsekter over flokken. Da vi fikk DDT, på slutten av 40-tallet, ble alt dynka me gifta og vi fikk en mye roligere tilværelse. At den hadde store og skadelige bivirkninger, ble oversett og fortiet.

Først på 50- 60-tallet var alle vernetanker om natur og dyreliv bare i startgropa. Læra om natur og åkerdrift, gikk på å plukke bort skadedyr og skadeplanter, og dyrke fram det vi mennesker hadde nytte av der og da. Derfor var det fritt fram mot alle skapninger som ikke direkte var til nytte og glede for oss. De såkalte plantevernmidlene dukka også opp i landbruket og har fortsatt sia. Skottpenger på «skadevilt» hadde vært i bruk lenge, og grøfting av myr for nydyrkning eller for å kunne plante mer skog, hadde vært omfattende. Skogsbilveiene grov sei innigjennom og åpna landskapet for utnytting, bruk/misbruk.

Jeg hadde vokst opp med disse bakgrunnsteoriene og ble veldi forundra da jeg leste boka: "Den tause våren". Kunne vår kamp mot den forbanna mygga, knotten og kleggen, føre til at sangfuglene ble borte?

Boka ble en vekker for meg, og jeg forsto at alt liv var avhengig av giftfri mat og omgivelser. Men politisk var fortsatt vern av natur, noe som hørte turismen til. Store trær og spesielle fjell ble verna, men vern måtte ikke komme i konflikt med næringsinteresser. Og enda aplauderte vi alle forandringer som framskritt og nyttig.

På midten av 60 tallet fikk vi vår første miljøværnminister. Enkelte større områder ble lagt ut til naturparker og naturreservat, men også her kunne jakt, fiske og beiting fortsette. Store rovdyr ble holdt borte fra mesteparten av landet, og det nye politiske slagordet «Vekst og vern» dukka opp. Vekst som sterkt overordna.

Men med økt mekanisk kapasitet, ble også mulighetene for store naturinngrep større, og de første protestorganisasjonene mot å legge mye av vår nasjonale arv i rør, dukka opp. Mardøla- og senere Alta-aksjonen kom som kjempesjokk på de politiske partiene, og folk flest var forbanna på dissa tullingan som ikke ville være med på å utvikle landet. Politiaksjoner og straff var naturvernenes lønn-. Slik er det forresten enda. (Navn på naturvernorganisasjoner er bannord i enkelte miljøer, og innsamlingsaksjoner for naturvernorganisajoner boikottes.)

Natur som en ikke kan tjene penger på, har ingen verdi. De mest sårbare naturtypene vi har, fjellbandet og strandsona langs hav og innsjøer, burde få være fødestuer for dyr og fugler, men de bygges ned. Natur taper bestandig i kampen mot kapital.

Sia ca 1975 har vi å blitt avhengig av oljeutvinning, og vi har blitt blant verdens største aktivklimagass-produsenter og en steinrik oljenasjon. Den rike verdens overforbruk av naturresurser, kombinert me et varmere og villere klima, har gitt en dramatisk artsreduksjon, og stadig flere arter kommer på verdens rødlister over utryddelse. Vi tråkker over en grense.

Derfor ringer forandringenes klokker for vårt levested Tellus. Klimaedringene kommer som en bomerang på overforbruket i den rike verden. Vi forbruker det 2-3 tilsvarende kloder kan produsere. Vi hører, leser og ser forandringene som omgir oss, men politisk, er det bare noen små modige partier som tørr å legge lista for forbruk der den må ligge. Fyndord som «bærekraftig utvikling, bærekraftig forbruk, likevektsamfunn, rettferdig utvikling,likevekt mellom nålevende og framtidlige generasjoner( vår grunnlovs pg. 112)» og grønne næringer, svirrer rundt i debattene.

Det siste i grønnmaling av næring, kom også med at oljenæringa nå fikk mange milliarder i skattelette for å skape «grønne arbeidsplasser» en gang i framtida. «Grønn olje» er det siste politiske trylleformelen i i forandrings-debatten mot «det grønne skiftet.» Nå spørs det hvordan oljelobbyen vil reagere på rapporten som kom fra IEA, (Det internasjonle energibyrå) om stopp i all leting etter nye oljebrønner innen utgangen av 2021. Media beskriver denne rapporten som en torpedo som treffer oljelobbyen.

Men med et økonomisk system som bare kan eksistere i samspill med vekst, så må vi nok bare fortelle våre barnebarn at de dessverre vil arve en forandra og ustabil klimatisk klode som ikke vil gi dem de muligheter vi hadde. Og det verste - politisk nekter vi å godta deres protester mot dette.

Kommentarer til denne saken