Vi skal så klart ha høye bygg i en by som stadig vokser.

Men hvorfor i alle dager får utbyggerne blankofullmakt til å bygge noe så jævlig som det hotellet på Workinntunet? Bygget ser ut som den like uskjønne lillesøsteren til Kystens Hus, der det ruver over en sentral rundkjøring, med sine 11 etasjer i mattsvart kompositt av noe ugudelig slag.

Billige fasader for profittmaksimering er vi godt kjent med i denne byen, og denne er helt på pallen.

Dette hadde blitt kassert som et fengselsbygg - fordi det hadde påvirket negativt muligheten for rehabilitering av de innsatte.

Men utbygger forventer at vi hyller denne visuelle forsøplingen av det offentlige rom fordi hotellet er grønt, sånn på innsiden.

De kaster om seg med BREEM og Green Key- sertifiseringer, akkurat som det betyr noe som helst for befolkningen i Tromsø. For vi skal ha gleden av å overfalles visuelt av denne kjipe hotellfasaden, i all overskuelig fremtid.

Med måseskit og annet som hører til.

Puh leeze. Vi er godt herdet i denne byen. Vi vet når vi blir kødda med av en utbygger. For vi har blitt kødda så monumentalt med, mange ganger før. Monsterbygget på Fagereng, eller den slangen som aldri ble en slange, kommer i hu.

I tidligere skisser var hotellet på Workinntunet i lyse farger og med glassplater. Men i forbindelse med en endring i 2020 står det i korrespondansen med kommunen at man har gått bort i fra tegningene og nå vil ha svarte fasadeplater.

Dypt inne i en korrespondanse, som inneholdt en mengde andre dokumenter.

Nordlys sine journalister måtte grave godt for å finne denne merknaden om fasaden.

Hvordan kan det være mulig at noe så vesentlig ikke skal behandles politisk? Det må da kunne gå an å rive skiten og starte på nytt?

Det er mulig fordi utbyggeren virker å være innenfor planbestemmelsen. Inntil nylig har det ikke vært stilt spesifikke estetiske krav til utbygging i denne byen.

Og det går trolig ikke an å tvinge utbygger til å bygge som illustrert, fordi de har reguleringen fra 2015 på sin side.

Bygget ble regulert inn den gang da kommunen var en såkalt ja-kommune, da en utbygger kunne få dispensasjon for mye rart bare de mumlet noe om arbeidsplasser og sånt.

Politikere behandlet i sine vedtak kun hvordan bygningsvolum ville utnyttes, noe som i essens betyr hvor høyt man kunne bygge og hvilket fotavtrykk det ville få innenfor eksisterende regelverk.

En ting er klart: Alle signalbygg, med et visst volum, bør være underlagt større offentlig debatt før de bygges. Men det er umulig å lese seg opp i femti dokumenter, og tretti dispensasjoner, og ha et annet liv i tillegg.

Derfor bør det fanken meg kreves av utbyggere at det utarbeides forståelige korte oppsummeringer som en del av søknadsprosessen, slik at folk flest har reell mulighet til å engasjere seg. Og gi politikere ryggdekning slik at de kan stå mot presset fra utbyggerne.

For det skjer noe positivt blant folk flest når det gjelder byutvikling. Vi har skjønt at estetikk og god arkitektur betyr noe for byens atmosfære og identitet. Vi har skjønt at høye bygg ikke må være stygge bygg.

Og det skjer noe positivt politisk og administrativt, selv om det vil ta noen år å få øye på.

I dag, i motsetning til 2015, er det slik at politikere kan legge noen føringer til kvaliteter ved bygg i planbestemmelsen, føringer som utbygger ikke kan lure seg unna uten at det får juridiske etterspill.

Man er også i gang med å utarbeide en farge- og arkitekturveileder for Tromsø i forbindelse med arbeidet med kommunens arealplan.

Resultatene av dette vil vi riktignok ikke se på en stund. I mellomtiden må vi leve med at stygge bygg ikke kan leveres tilbake.