De yngre fotballelskere vil med god grunn tale varmt om spillet til Lionel Messi og Christiano Ronaldo, og de som er på undertegnedes alder og litt yngre ble like begeistret for avdøde Diego Armando Maradonas innsats på fotballbanen, men la det ikke være noen tvil: Dersom noen påstår at noen andre enn Pelé er tidenes største fotballspiller, så skal du bare snu ryggen til og gå, for den personen vet ikke hva han eller hun snakker om.

Den 23. oktober 1940 kom Edson Arantes do Nascimento til verden i Três Coraςões, Brasil. Før gutten var 18 år, feiret verden ham som fotballsensasjonen Pelé. Det var en skjebnens ironi at fotballverden fikk glede av Pelé gjennom en annen manns død. Unge Edson ville nemlig bli pilot, men da han fikk se resultatet av en glideflyulykke i nærheten av en fotballbane de spilte på i Bauru, det som hadde vært hans nye hjemby siden 1944, bestemte han seg for å styre unna pilotyrket, og heller satse på fotballen.

Hans far hadde vært fotballspiller under navnet Dondinho, og hadde en scoringsrekord som selv ikke sønnen klarte å slå: 5 mål med hodet i én og samme kamp. Dondinho hadde dessverre blitt skadet i kneet, derfor var det skepsis hos Dona Celeste, det unge fotballtalentets mor, når det ble snakk om at han skulle gå i sin fars fotspor, men Pelé, som nå aksepterte sitt legendariske klengenavn, hadde utvilsomt et talent som brasiliansk fotball ikke ville gå glipp av, så Waldemar de Brito, en kjent landslagsspiller fra 30-tallet, som oppdaget Pelé sitt store talent, ble koblet inn som overtaler, og dermed gikk turen etter hvert fra Bauru til Santos i 1956, som han lojalt spilte for til 1974.

Debuten på A-laget kom, som seg hør og bør, på Brasils uavhengighetsdag, den 7. september 1956. Pelé scorte umiddelbart sitt første av totalt 643 mål på 660 offisielle kamper for Santos. Da Brasil dro til Sverige i 1958 for å vinne sitt første VM, var landslagssjef Vicente Feola bestemt på at Pelé måtte være med i troppen. De to første kampene mot Østerrike og England fikk ikke Pelé spille grunnet et usikkert kne, men så var det VM-favoritt Sovjet som sto for tur, og da gjorde Feola en av VM-historiens beste sjakktrekk. Han byttet bl.a. ut Joel og tomålsscorer Mazzola med Garrincha og Pelé.

Det skulle vise seg at med de to på laget samtidig, tapte ikke Brasil en eneste landskamp. Sovjet, som deltok i sitt første VM, fikk sitt første tap da Feolas Brasil med de to nye jokerne, sammen med pasningsgiganten Didi og måljegeren Vava, vant 2-0 og spilte seg opp som VM-favoritt. I kvartfinalen mot Wales hadde ikke Brasil Vava på laget, og når Wales sin målmann, Jack Kelsey, var i det umulige hjørnet, måtte Pele ta ansvar og score sitt første av 12 VM-sluttspillmål, fordelt på 14 kamper. For øvrig det målet Pelé mente var det viktigste av alle hans mål, og han gjorde 77 mål på 92 offisielle landskamper.

I semifinalen mot Frankrike løsnet det for Pelé, som gjorde sitt første av 7 hat trick i en ordentlig landskamp, da Brasil vant 5-2. Den 29. juni 1958 ble Pelé tidenes yngste spiller og målscorer i en VM-finale, samt tidenes yngste verdensmester i fotball, med sine 17 år, 8 måneder og 6 dager. Selv om hjemmelaget Sverige ble slått 5-2 i finalen i Stockholm, hyllet svenskene Pelé og Brasil, og bildet av Pelé som gråter av lykke i armene til Brasils målmann Gilmar, er en klassiker fra VM-historien.

Da turen gikk til Chile i 1962, var målet å tangere Italia, som hadde klart å forsvare sin VM tittel på 30-tallet. Første kampen mot Mexico viste at Garrincha og Pelé fortsatt fungerte i lag, men dessverre for Brasil og Pelé, ble fotballkongen skadet allerede i den andre gruppespillkampen mot Tsjekkoslovakia, dermed måtte Amarildo overta for ham mot Spania, og det fungerte utmerket. Selv om ikke Pelé fikk spille flere kamper i Chile, så briljerte Amarildo, Vava og spesielt Garrincha så mye at Brasil og Pelé kunne føre opp et nytt VM-gull på skrytelista.

I 1966 hadde grisespillet virkelig inntatt fotballbanen, og Pelé ble sparket ned av Bulgaria i den første gruppespillkampen i England. Han og Garrincha hevnet seg med å sette inn hvert sitt frispark, men det stoppet etter seieren mot Bulgaria. Neste kamp mot Ungarn måtte Pelé hvile sine nedsparkede ben, og dermed fikk Brasil sitt første tap i et VM-sluttspill siden kvartfinalen i 1954, mot nettopp Ungarn. I den siste gruppespillkampen mot Portugal var en fortsatt redusert Pelé tilbake, men nå kunne ikke Garrincha spille, og Pelé ble utsatt for minst like ille behandling som mot Bulgaria, dermed ble det nok et tap og hjemreise på Brasil.

Opplevelsen i England gjorde Pelé og Brasil bitter, men målbevisst. Først ville Pelé trekke seg fra landslaget etter grisespillet og den dårlige dømmingen i England, men etter noen gode år med Santos, kom lysten til å avslutte VM-karrieren med stil. I 1970 skulle de vise verden den ultimate fotball. I kvalifiseringen vant de alle 6 kampene med 26-2 i målforskjell. Etter at Brasil hadde vunnet alle tre gruppekampene mot Tsjekkoslovakia, England og Romania, samt kvartfinalen mot Peru, var det klart for den nasjonalt etterlengtede semifinalen mot Uruguay i Guadalajara. Ingen brasilianere som hadde opplevd det forsmedelige finalepuljetapet mot erkefienden den 16. juli 1950 på Maracanã, ville få ro i sjelen før det tapet var hevnet.

Pelé fikk høre før semifinalen i 1970 at det var ikke så nøye om de ikke ble verdensmestre, men de måtte for all del slå Uruguay i semifinalen. Etter 20 minutter lå Brasil under med 0-1, men så husket Pelé sitt løfte til Dondinho fra 1950: - Brasil hadde ikke tapt om du hadde spilt. Jeg skal bli verdensmester for deg! Han roet ned sine yngre lagkamerater, inkludert 20 år gamle Clodoaldo som utlignet før pause. I 2. omgang ga Pelé en liten leksjon i hvordan man kan lure en målmann trill rundt, uten å klare å score. En av hans mest minneverdige nesten-scoringer. Jairzinho og Rivelino klarte dog å score, sånn at spøkelset fra 1950 var historie

Nå måtte de dra inn til hovedstaden Ciudad de Mexico, også kjent som Mexico City. Finalen på Wembley fire år tidligere var nok mer dramatisk, men det var på Azteca stadion at verden fikk se kroningen av tidenes største fotballspiller. Det var som en selvfølge at det var nettopp Pelé som skulle åpne scoringsballet etter 18 minutter og dermed også score Brasil sitt VM-sluttspillmål nummer 100. Dermed hadde han scoret 12 mål på 4 VM-sluttspill, i tillegg til alle de nesten-scoringene han hadde i 1970, og som Pelé selv sa: Jeg blir nok mer husket for de målene jeg nesten scoret i Mexico 1970, enn de fire jeg klarte å få i mål.

Vel, det er nok sant med de tre første, men hans finalescoring vil aldri bli glømt. Artikkelforfatteren mener at dette er tidenes vakreste scoring med hodet. Rivelinos pasning fra venstre flanke, Pelé som skyter opp fra bakken som en rakett, henger i luften mens de italienske forsvarsspillerne ramler ned som potetsekker, og så: Pang! Et perfekt hodestøt som suser inn bak Albertosis utstrakte armer. - Goooooool!!! Peeelééé!!!

De brasilianske kommentatorene gikk amok. Selv om Italia fikk en utligning i slutten av første omgang, var det liten tvil om at Brasil ville vinne Jules Rimet-pokalen til odel og eie. I 2. omgang kom to kjappe scoringer fra Gerson og Jairzinho, før Pelé serverte Carlos Alberto fire minutter før slutt. En perfekt avslutning på Pelé sin VM-karriere.

Man kunne ha skrevet lenge om Pelé som fotballspiller og menneske, men jeg velger å avslutte med kroningen av Pelé som tidenes største fotballspiller den 21. juni 1970. Det er tross alt VM-historien som har gjort Pelé til fotballkongen.

Hvil i fred, kong Pelé!