Så er vi her igjen. Stortingsvalgkampen har så smått startet, men vil dra seg markant til de neste ukene. I avisene har vi allerede kunnet lese intetsigende og tamme innlegg signert både kjente og mer ukjente stortingsspirer. Til nå har valgkampen vært usigelig kjedelig og forsiktig, men jeg er sikker på at fortsettelsen vil by på betydelig bedre underholdning.

Siden verden fortsatt befinner seg i en pandemi har mye av valgkampen flyttet seg til sosiale medier. I tiden fremover vil vi nok se ansiktet til både Støre og Erna (og muligens noen flere) på Facebook, Twitter, Instagram og Snapchat. Det er visstnok her valget 2021 skal vinnes. Sies det. Av dem som har greie på sånt.

Jeg registrerer allerede en tendens til at de som befinner seg på høyresiden forsøker å male et skattespøkelse på venstresiden. Ifølge dem er det tydeligvis slik at om de aller rikeste av oss ikke skatter noe særlig, så vil det føre til at alle vi andre får mye mer å rutte med. Vi må synes mer synd på de rike. De blir faktisk skattet i hjel.

Sutringen fra høyresida er kun overgått av populismen fra en fyr som heter Trygve. Han er imot alt. Bortsett fra brunost og binders. Det er han for. Og de gangene han møter på vanskelige journalister så ler han det bare vekk. Det verste er at jeg helt glemmer hva han ble spurt om da han begynner å le. Han har en rivende latter, og et uslåelig godt humør. Det skal han ha.

Jeg ser også fram til å se hvilke sprell Sylvi klarer å trylle frem de neste ukene. Etter at Siv og Per abdiserte, så har liberalistene i partiet blitt erstattet av nasjonalistene. Det burde jo i prinsippet kunne by på mer underholdende debatter og fete overskrifter. Jeg har på følelsen at Sylvi ikke kommer til å gjøre mine spådommer til skamme.

Men hva handler da dette valget om for oss? Vi må jo erkjenne at vi ikke akkurat er en prioritert landsdel. Vi er for få, og vi bor for spredt, sies det. Til alles store forskrekkelse ble vi ikke mer tettbygd til tross for at Finnmark og Troms ble slått sammen. Vi har de samme problemene fortsatt.

Derfor trenger vi sterke stemmer fra nord. Og vi trenger dem på Stortinget. Jeg skal innrømme at vi ikke akkurat har vært bortskjemt med suksessfulle stortingsrepresentanter fra denne landsdelen. Det er en stund siden personligheter som Hanna Kvanmo og Jan Henry T. Olsen skremte «livskiten» av «søringan».

Vi trenger representanter som brenner for mer enn posisjoner og komitéreiser. Som virkelig kjemper for hele landet. Og kanskje litt ekstra for oss her nord. Noen som tørr å bruke utestemmen når viktige nordnorske saker skal opp til behandling. Kystsamfunnene i nord trenger en på tinget som både snakker deres sak, og som forstår deres utfordringer.

Torgeir Knag Fylkesnes er uten tvil den nordnorske politikeren som har markert seg klarest de siste åtte årene. Han har tatt kampen for Nord-Norgebanen, kysten og fremtidens grønne næringer – på en måte som ikke mange andre kan sammenligne seg med. Bortsett fra Hanna og Jan Henry.

En stemme til Torgeir og SV er også en stemme for den klareste stemmen i nord. Det tror jeg vi trenger de neste fire årene.