«Vi jobber derfor med et bredt spekter av menneskerettigheter, fra ytringsfrihet og personvern til rettigheter for sårbare grupper som asylsøkere, urfolk, barn og eldre».

Det skriver Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) på sin hjemmeside. Ved etableringen opplyses det at NIM er en «uavhengig offentlig organisasjon med tre strategiske målsettinger: Vi skal være en sterk faglig aktør, en samlende brobygger og en tydelig vaktbikkje». Initiativet er prisverdig, men NIMs praksis er mer tvilsom, dessverre med preg av aktivisme.

NIM ble opprettet av Stortinget ved lov 22. mai 2015. Den 1. januar 2017 etablerte NIM en avdeling for «urfolket» i Norge. «Gáldu – kompetansesenter for urfolks rettigheter» ble da integrert i NIM. Men det er fortsatt faglig ansatte i NIM som bor i Kautokeino.

Styreleder for NIM er Marit Berger Røsland. Hun er visepresident i Equinors juridiske avdeling. «Equinor-toppen i dobbeltrolle» er overskriften i et helsides oppslag i Aftenposten den 7. mai i år om norsk oljepolitikk som NIM mener bryter med Grunnloven.

Berger Røsland opplyser til Aftenposten at hun ikke deltar i behandling av saker i NIM som «har direkte betydning for Equinor eller oljebransjen generelt» og at «rolleutfordringen aktualiseres derfor bare i noen få tilfeller».

Et tilfelle i tillegg til oljepolitikken, hvor rolleutfordringen aktualiseres for styrelederen, er når den faglig uriktige, men politisk korrekte avstamningspolitikken i Norge står på agendaen. Da avdekkes en fjerde strategisk målsetting, nemlig bestevennstrategien.

NIM må komme opp med en holdbar politisk begrunnelse med utgangspunkt i en virkelighetsbeskrivelse for hvorfor «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering» og «Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen» ikke skal gjelde i hele landet. Uten reell begrunnelse og kun ved å vise til juridiske handleplikter, holder ikke.

Jeg må regne med at styrelederen viker sete også når avstamningspolitiske saker står på sakskartet for behandling i styret. Hvorfor? Jo, som statssekretær i UD og statsråd i Solberg-regjeringene jobbet Marit Berger Røsland tett med Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMDs) politiske ledelse og sametingspresident Aili Keskitalo, Norske Samers Riksforbund (NSR). Målet er bl.a å imøtekomme Keskitalos velkomstbeskjed under åpningen av Arctic Frontiers konferanse 2016 i Tromsø: «Velkommen til Sápmi. Vi urfolk må være med når avgjørelser som gjelder våre regioner blir tatt. Og vi vil ha en nøkkelrolle».

Og en nøkkelrolle fikk «urfolket»: Senere samme år blir offentligheten gjennom kronikk i Nordlys gjort kjent med at Sametinget er tildelt «rollen som regional samfunnsutvikler» med begrunnelse at «urfolkenes rettigheter står høyt på dagsordenen». Regjeringen oppretter samtidig et regionalt nordområdeforum med deltagelse fra Sametinget der temaet er «videreutvikling og samarbeide om nordområdepolitikken». Programfestet løfte om at «Høyre vil mot 2030 bidra til å videreutvikle Sametingets virksomhet» blir fulgt opp. Med budskapet i en valgvideo i 2017 om at «Naturen tilhører reindriftssamen» forsterkes løftet om særrettigheter.

I likhet med for Berger Røsland aktualiseres rolleutfordringen også for styremedlem Gro Dikkanen. Hun vil også måtte følge styrelederen og vike sete når avstamningspolitiske og etniskrelaterte tiltak står på NIM-styrets saksliste. Dikkanen har hatt lederstillinger ved Sametingets administrasjon. Hun har vært prosjektleder for arbeidet med Nordisk samekon-vensjon i kommunaldepartementet. Dikkanen representerte Sametinget i arbeidsgruppen som utarbeidet «Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget»; - en veileder i bygging av sametingsmakt og samtidig forvitring av demokratiet. På hennes CV står sametingsrepresentant for NSR og pådriver i arbeidet med Finnmarksloven.

NIM har et rådgivende utvalg. Her er Aili Keskitalo (NSR) medlem. Hun etterfølger juristen Sussan Funderud Skogvang. Sistnevnte er forfatter av boken «Samerett» som er pensumlitteratur i masterstudiet i rettsvitenskap ved UiT. To sitater fra læreboken er avklarende: «(..) Som de første beboere i det nordlige Norge er det ikke unaturlig at samene hevder eiendomsrett til grunnen i deler av Sameland på grunnlag av okkupasjon. (..) At samene er et urfolk, og at urfolk har selvbestemmelsesrett i kraft av å være urfolk, er på det rene».

Keskitalo urfolk? Dét som er «på det rene» er at samene ikke er urfolk i betydningen av at de var her først. Urbefolkning i ILO-konvensjon 169’s betydning, finnes ikke i Norge. En «sterk faglig aktør, samlende brobygger og vaktbikkje» plikter å søke sannheten.

Samelandsbevegelsens tunge inntogsmarsj i NIM er oppsiktsvekkende. Juristutdannet fra UiT, Láillá Susanne Vars, tidligere fagdirektør i NIM og visepresident i Sametinget hevder at samene i Norge har «særrettigheter» og at koloniseringen blant annet handlet om «frarøvelse av territorier og naturressurser» (ifølge Astrid Dankertsen 30. mai 2016 i Ságat fra seminar Lulesamisk Senter). Om Vars skriver sannhetskommisjonsmedlem Ketil Zachariassen, i Syn og Segn, den 2. februar 2022: «Ho hevdar fornorskingspolitikken «var uten tvil et forsøk på statlig initiert kulturelt folkemord». Vars er i dag rektor ved Samisk høgskole

Under ILO-169 prosessen i 1988 jobbet representanter for NSR og leder av Samerådet tett med UDs Petter Wille (første direktør, nu spesialrådgiver, i NIM) med å sikre at samene i Norge faller innenfor ILO-169s definisjonsbestemmelser (regjeringen Harlem Brundtland).

NSRs tankegods sitter i veggene i NIM. Det er derfor litt forståelig at NIM hittil har unnlatt å gjennomføre faktaforankrede vurderinger av om samepolitisk, motiverte særrettigheter kan stride mot nevnte menneskerettighetskonvensjoner; - konvensjoner som nedlegger forbud mot permanent forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og/eller avstamning.

Men så til Stortinget. Vet lovgiver hva de skriver under på? Samepolitiske interessegrupper og aktivister, formulerer i økende grad kravene sine som rettskrav. Rikspolitikerne bygger ut og styrker rettighetslovgivningen som tildekker forvitringen av folkestyret. Det hevdes således at det er et skille mellom norsk og samisk rettsoppfatning og at Norge ikke har lover som skiller på etnisitet. Forskningsrådet finansierer et millionprosjekt på dette temaet, styrt av samejurister ved UiT. Arbeidstittel «GoSápmi».

I et menneskerettighets perspektiv og i tråd med god folkeskikk, bør den samepolitiske fraksjonen i NIM legges ned. Det vil være en klok beslutning og gjøre slutt på NIMs institusjonaliserte og politisk motiverte rangering og forskjellsbehandling av etniske minoriteter, som har bodd lenge i landet. Og så slipper NIM å anbefale ulike ting som ikke går i hop.

karl.wilhelm@sirkka.no