Gå til sidens hovedinnhold

Den røde armé i Norge, oktober 1944 – strategisk sjakktrekk eller improvisasjon?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den 18. oktober 1944 krysset soldater fra Den røde hærs 14. armé grensa til Norge. Frigjøringen av Norge var begynt. Den sovjetiske offensiven mot tyskernes 19. bergkorps utløste samtidig en av okkupasjonstidens største tragedier – tvangsevakueringen og ødeleggelsen av Finnmark og Nord-Troms. Dokumenter fra det russiske forsvarsministeriets arkiv gjør det nå mulig å fortelle bakgrunnen for det som skjedde den gang.

Var innmarsjen ment som et første skritt i retning av langsiktig sovjetisk territoriell kontroll eller politisk innflytelse i Norge? Var den tenkt som et pressmiddel som kunne utnyttes om anledningen bød seg? Hvorfor ble de siste sovjetiske soldatene trukket ut allerede i september 1945, i sterk kontrast til situasjonen i andre områder der Den røde armé drev ut de tyske okkupantene? Men også - hvorfor ble de ikke trukket ut før; begrunnelsen for at de i det hele tatt var i Norge, var jo falt bort med den tyske kapitulasjonen 8. mai?

Tidligere framstillinger av den såkalte Petsamo-Kirkenes-operasjonen har bygd på et lite antall sovjetiske erindringsverk, sovjetiske og russiske kildesamlinger, samt tyske kilder. Det var i beste fall vanskelig å få tilfredsstillende tilgang til de russiske militære kildene. Dette har endret seg: Alle som behersker russisk, kan nå gå inn på nettet og selv drive undersøkelser blant et enormt antall militære dokumenter for årene 1941-45. Her kan man drive søk på blant annet personnavn, avdelinger og enkeltoperasjoner.

Blant annet finnes tilnærmet komplette sett av stridsdagbøker fra regimentsnivå og til Kirill Karelske front, altså nivået under Stalin og hans kjernestab Stavka. Vi finner også direktiver og ordrer – fra øverste nivå i Moskva og ned til avdelingene som kjempet ved fronten i nord, og mye annet. Stabskart viser hvordan operasjonene ble planlagt, og også hvordan de faktisk utviklet seg.

I et kapittel i boken Historiker, strateg og brobygger. Festskrift til Rolf Tamnes 70 år gir jeg den første framstillingen av bakgrunnen for den sovjetiske innmarsjen i Norge som bygger på en systematisk gjennomgang av disse og andre sovjetiske kilder. Det er nå mulig å etablere en fortelling på et sikrere grunnlag enn før, samt å avlive enkelte mer eller mindre seiglivede myter.

Konklusjonen er at det ikke lå politiske hensyn bak den sovjetiske innmarsjen. Den sovjetiske ledelsen hadde ingen ambisjoner om å trekke Norge, eller deler av Norge, inn i sin innflytelsessfære. Ikke bare det – å krysse grensa til Norge inngikk ikke i planen da offensiven mot de tyske styrkene på Murmansk-avsnittet åpnet med en voldsom artilleribeskytning den 7. oktober 1944: Tyskernes 19. bergkorps skulle omringes og ødelegges på sovjetisk område. Dette skjedde ikke: De tyske styrkene led store tap og måtte etterlate store mengder våpen og utstyr, men klarte likevel å trekke seg tilbake til Norge i god orden. Det var først da konsekvensene av dette ble åpenbare, at Stalin ga klarsignal til å rykke inn i Norge.

Det var derfor heller aldri et mål i seg selv for de sovjetiske styrkene å «bidra til frigjøringen av Norge», slik blant andre Kirill Afanasievitsj Meretskov, sjefen for Karelske front, hevdet i ettertid. Det ser ut til at den samme Meretskov for første gang ba om tillatelse til å krysse grensa den 15. oktober, samme dag som Petsamo ble inntatt, men da på et annet sted og med en annet formål enn det som faktisk skjedde. Som direkte begrunnelse for å gå inn i Norge trakk Meretskov fram at veien sørover til Salmijärvi og videre til Nautsi gikk langs grensa og kunne beskytes med artilleri fra norsk side. For å «sikre veien» var det derfor nødvendig at sovjetiske tropper gikk over grensa. Tanken bak framgår av et plankart som skal være utarbeidet i 14. armé den 12. oktober. Kartert viser en frontlinje noen kilometer inne på norsk område mellom Salmijärvi (Salmijarvi på russisk) og Harefoss ved Borisoglebsk (se bilde).

Denne delen av Meretskovs plan ble åpenbart avvist i Moskva. Først den 17. oktober fikk sjefen for 14. armé, generalløytnant Vladimir Ivanovitsj Sjtsjerbakov, klarsignal for å gå inn i Norge. Men nå var planene endret. Da de første soldatene fra 253. regiments 1. bataljon krysset grensa til Norge klokken ett på ettermiddagen den 18. oktober, var det på et helt annet sted, nemlig på broa der «Tårnet-veien» fra Petsamo krysser Jakobselva. Men selv om sovjetiske soldater nå forfulgte tyskerne på norsk jord, betød ikke dette at det var besluttet å innta Kirkenes. Den beslutningen ble trolig tatt så sent som 23. oktober, muligens dagen før.

Trolig ble ingen av disse initiativene tatt i Moskva, men i 14. armé eller i nivået over, altså Karelske front. Dette stemmer med det vi vet fra andre sovjetiske kilder om Stalins tenkning om Norges plass i etterkrigsordningen: Allerede i desember 1941 gjorde Stalin det klart at han så på Norge som en vestlig interessesfære. Alt tyder på at han holdt fast ved dette gjennom hele krigen. Ikke bare det: Ved flere anledninger oppfordret han britene til å gripe inn i Norge, senest da han møtte Winston Churchill i Moskva i oktober 1944 – altså mens kampene i nord pågikk for fullt. Den russiske historikeren Mikhail Suprun har hevdet at det ble inngått en slags hemmelig avtale mellom Stalin og Churchill om Nord-Norge. Suprun har aldri lagt fram noen som helst kilder for denne påstanden. Det hele framstår som fri fantasi og i strid med alt vi ellers vet om sovjetisk, norsk og britisk politikk.

Det har også vært påstått at Stalin i oktober så for seg muligheten av et sovjetisk framstøt mot Lyngen-Skibotn, og at han presenterte slike planer for Churchill i oktober. Her dreier det seg om en feillesning av tilgjengelige kilder, kanskje på bakgrunn av noen forvirrende meldinger som den amerikanske ambassadøren William Averell Harriman sendte hjem til Washington DC: Igjen gjaldt Stalins initiativ en oppfordring til britene om å gå til aksjon for avskjære tyske styrker i Nord-Norge fra å trekkes videre sørover. Churchill gjorde det umiddelbart klart at Storbritannia ikke kunne avse styrker til en slik operasjon: Kampene på kontinentet tok alle tilgjengelige ressurser. Det ble ingen videre diskusjon om saken. Blant dem som har misforstått innholdet i Stalins utspill i oktober, er Alf R. Jacobsen i boken Skjebnehøst (s. 242-244), noe som er langt fra den eneste Jacobsen-misforståelsen om sovjetisk, vestalliert og norsk tenkning om situasjonen i nord 1944-45. For øvrig forsøkte også den norske regjeringen å få britene til å gjennomføre en operasjon for å avskjære tyskerne – forgjeves.

Samtidig vet vi fra andre sovjetiske kilder at det var sivile og militære enkeltpersoner og miljøer som fra høsten 1944 tok til orde for en langt mer offensiv holdning overfor Norge. lenke? Blant annet tok sjefen for generalstaben til orde for både en grenseforskyvning vestover og for å etablere sovjetiske militærbaser på norsk område. Om disse forslagene i det hele tatt nådde fram til Stalin, vet vi ikke. Det er derimot klart at Molotov var informert. Det vi også kan se, er at de ble avvist. Det at slike forslag sirkulerte i systemet, men ble avvist på toppnivå, er faktisk ytterligere et tegn på at den sovjetiske ledelsen ikke hadde ekspansjonistiske mål rettet mot Norge.

Disse interne fremstøtene fikk heller ingen synlige konsekvenser for sovjetisk politikk overfor Norge – med ett unntak: Molotovs framstøt i november 1944 for å annullere Svalbard-traktaten, overføre Bjørnøya til Sovjetunionen, og styre resten av øygruppa som et sovjetisk-norsk «kondominium». Dette er i seg selv en innfløkt historie, men sluttresultatet ble uansett at Svalbards status forble uendret.

Hva så med det omvendte spørsmålet – hvorfor de siste sovjetiske soldatene ble trukket ut allerede 25. september 1945, altså mindre enn et halvt år etter at krigen i Europa var slutt, i sterk kontrast til det permanente militære og politiske nærværet som ble etablert i Sentral-Europa? Dette var også mer enn et halvt år før Den røde hær trakk seg tilbake fra danske Bornholm 6. april 1946 – et tilsynelatende mer nærliggende eksempel.

Svaret er allerede gitt: Det var aldri en intensjon på øverste nivå i Moskva om å etablere et militært nærvær i Norge. Selve innmarsjen 18. oktober 1944 var begrunnet i operasjonelle forhold. Det samme gjaldt stasjoneringen på norsk område fram til 8. mai: Den sovjetiske militære ledelsen så for seg muligheten for at tyskerne ville forsøkte å ta tilbake områdene de hadde tapt i nord. Dette kunne skje ved landgangsoperasjoner Varangerfjord-området, ved et angrep fra Ivalo og nordover mot Nautsi-Salmijärvi, eller i form av et samtidig angrep fra begge retninger. Denne trusselen ble oppfattet som reell helt fram til kort tid før den tyske kapitulasjonen, og det ble utarbeidet planer på arménivå og nedover til den enkelte divisjon for å møte tyske angrep.

Hva så med det fortsatte militære nærværet etter 8. mai 1945? Trolig hang spørsmålet om tilbaketrekningen av de gjenværende styrkene sammen med repatrieringen av det store antallet tyske krigsfanger under vestalliert kontroll i Nord-Norge. I Moskva mente man at repatrieringen gikk for langsomt. Internt i det sovjetiske maktapparatet ble det spekulert i at de ble holdt tilbake for å brukes i en krig mot Sovjetunionen.

Den sovjetiske siden tok opp spørsmålet da Stalin, Churchill og USAs nytiltrådte president Harry S. Truman møttes i Potsdam i juli-august for å diskutere etterkrigsordningen i Europa. Britene ga en redegjørelse som kan ha bidratt til å dempe sovjetisk uro. Samtidig skjøt repatrieringen fart i løpet av sommeren. Når det så ble klart at også det som var igjen av vestallierte tropper i Norge var på vei ut tidligere enn ventet, var det simpelthen ikke lenger noen grunn til å opprettholde det militære nærværet i Øst-Finnmark.

Her er det en tydelig kontrast til spørsmålet om Bornholm: Bornholm ble overraskende besatt av sovjetiske styrker 9. mai 1945, altså etter den tyske kapitulasjonen til de vestallierte og flere dager etter at de tyske styrkene i Danmark hadde overgitt seg 4. mai. Bakgrunnen for det hele var åpenbart politisk-strategisk, deriblant langsiktige spørsmål knyttet til kontrollen over Østersjøen generelt og Østersjøstredene spesielt. Derfor var det da også knyttet politiske betingelser til den sovjetiske tilbaketrekningen fra øya i april 1946. Utmarsjen fra Sør-Varanger året før fant derimot sted på sovjetisk initiativ uten at spørsmålet var tatt opp fra norsk side med noen tyngde. Den Røde armé hadde ganske enkelt fullført sitt oppdrag i Norge.

Kommentarer til denne saken