De rødgrønne partiene gikk til valg med løfter om endringer i fiskeripolitikken. Det har blitt dårlig mottatt hos de gamle maktkreftene i næringen som pleier å få det som de vil. Det er ikke rent få fiskeriministere som raskt har sluttet rekkene bak det som minner om et korporativt system. Det er næringen selv som har fått utforme politikken uforstyrret, og hegne om egne privilegier, med statsrådene som seremonimestere.

Riksrevisjonens drepende konklusjoner over retningen i norsk fiskeripolitikk har det siste året vekket liv i debatten om dette systemet. Stortingets målsetninger har ikke blitt fulgt, og politikken har svekket bosetting i kystsamfunnene.

Men de som har stilt spørsmål ved om kysten er tjent med at denne utviklingen i fiskerinæringen får fortsette har blitt sterkt imøtegått, og nærmest idiotforklart.

Særlig Norges Fiskarlag og Fiskebåt (tidligere Fiskebåtredernes Forbund) forsøker å fremstille seg som representanter for kystallmuens interesser. Men den tiden er forbi. De representerer derimot sterke kapitalinteresser, som har fått bortimot full kontroll over fellesskapets ressurser. Nå motsetter de seg ny politikk for å beskytte rederlaugets økende formuer. Riset bak speilet er at endringer i deres disfavør kan bli advokatmat.

Det blir interessant å se om det finnes økt vilje og evne bak slagordene vi har sett fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet i valgkampen. Spørsmålet er om man vil la andre enn fiskernes egne organisasjoner bidra til å legge premisser.

Dersom man vil ha en annen type kystpolitikk så virker det lite troverdig å skape forventninger om endringer, samtidig som man signaliserer at hovedtrekkene i fiskeripolitikken ligger fast. I valgkampen så vi tendenser til denne type doble budskap kommunisert fra Arbeiderpartiet, som er under hardt press fra fiskernes organisasjoner. Men disse er ikke nødvendigvis lengre ett uttrykk for samfunnets interesser, og spørsmålet blir hvor Arbeiderpartiet har sin lojalitet.

Gjennom valgkampen ble det pekt på utfordringer knyttet til helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien, og fordeling av fiskerettigheter. Riksrevisjonen har grundig dokumentert at politisk praksis og politiske mål ikke stemmer overens, og reiser betimelige spørsmål om fiskerienes samfunnskontrakt.

En endring mot mer helårige arbeidsplasser krever en fiskeripolitisk kursendring. I nord vil det først og fremst innebære endring i regulering av torskefiskeriene. Det viktigste er å dempe en stadig mer markert sesongprofil. I tillegg handler det om fordeling og refordeling av kvoterettigheter. Om Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal ha troverdighet må endringene måtte være varige og sterkere enn rene symbolske markeringer.

Som alltid vil Regjering og Storting vil møte massiv motstand fra sterke interesser i flåteleddet for enhver kursendring som foreslås. Mange ønsker en forsterking av den politikken som har sikret at stadig færre fiskere disponerer over fellesskapets ressurser.

Det som vil definere den rødgrønne fiskeripolitikken de neste årene, er hvordan fiskeflåten skal se ut. Det betyr også mye for utviklingen i landindustrien. Ønsker man en utvikling som gjør at stadig færre og større fartøy og redere, også i kystflåten, skal få kontrollere ressursene, eller ønsker man å stoppe eller reversere denne utviklingen?

Det er dette endringene i strukturpolitikken i stor grad handler om. Det største politiske handlingsrommet ligger i hvordan tilbakefallet av strukturkvotene (kvoter kjøpt av fiskebåtredere, med betingelse om tilbakefall) håndteres. Stridsspørsmålet er hvordan tilbakefallet skal skje.

Det forrige stortingsflertallet avviste tilbakefall til «statens kvotebeholdning». En statlig kvotebeholdning skulle brukes til å sikre fellesskapets interesser. Da står vi igjen med to ytterpunkter når det gjelder tilbakefallet – til den fartøygruppen det kom fra, eller til den fartøygruppen der kvotene ligger i dag. Det første vil dempe eller stoppe utviklingen mot stadig færre og større fiskefartøy, det andre vil forsterke utviklingen.

De rødgrønne partiene lokket velgerne med kursendring på vegne av kysten. Det vant de på. Nå er spørsmålet om de vil levere på vegne av de som har stemt dem frem, eller om motet vil svikte i møtet med de aller tyngste pengesekkene. Vil riksrevisjonens klare dom over flere fiskeriministres politikk få konsekvenser som merkes?