Har du noen gang fått høre hvor tynn du har blitt? Har du noen gang fått høre hvor tykk du har blitt? At "Gud bedre, nå må du ikke legge på deg mer ass…", eller "du kommer ikke særlig langt om vi får hungersnød i Norge, det er sikkert og visst!". Ofte lagt frem med en viss humoristisk tone. For litt selvironi må man jo tross alt ha. Eller?

Jeg har vært såkalt symptomfri for anoreksi siden 2019, og det siste året har kommentarene som før kom i ujevne haglskurer fra kjente og ukjente fjes heldigvis sluttet å komme. For eksempel at jeg ser ut som en nazi-fange fra 2. verdenskrig, som jeg har fått høre noen ganger. Eller at jeg så død ut. At jeg så syk ut, noe jeg er skammelig klar over, er fordi jeg var nettopp det. Alvorlig syk. Sårene av flere av disse vonde sparkene som i noen tilfeller sikkert hadde rot i en genuin bekymring, er noe av det verste for meg når jeg på daglig basis jobber med meg selv for å lære å elske meg selv slik jeg er. For den jeg er.

Ekstra hardt har det vært under korona. For etter å ha slitt med en spiseforstyrrelse i over 20 år, er det ikke bare bare å skulle finne seg til rette i en "ny" kropp. Hvordan bør jeg se ut? Og hva er egentlig "bra nok"? Og for hvem? Jeg skal holde kroppspresset i samfunnet litt på siden nå, for ordens skyld. For selv om min sykdom ikke kom fra misnøye rundt egen kropp, er det ingen hemmelighet at det etter hvert også har handlet om det. Heldig er jeg som har veldig gode folk i livet mitt, og at jeg har funnet HeCreature som har vært, og fortsatt er, et av mine tryggeste rom å gå til når de indre kampene blir for harde å stå i.

Vi bikket nettopp 1. desember, og personlig opplever jeg at desember er ekstra vanskelig. Allerede i oktober begynner jeg å grue meg til jul. Til alle kakene, all julematen, alt godteriet, og alt det som for mange er bare «kos». Alt presset om å spise rett og slett. I mange år sultet jeg så og si hele november og halve desember for å imøtekomme sosiale krav om spising i jula. Og så kommer tiden fra og med 1. januar og frem til over sommeren hvor media skal håve inn mest mulig penger på overskrifter om hva du og jeg gjorde feil i jula, om hvor farlig ribba på julaften også i år var for helsa, og hva vi kan gjøre for å passe inn til den kommende sesong av den helvetes for***** sommerkroppen. Det er den samme nådeløse og stygge grauten av body shaming fra enkelte media hvert eneste år. Det er samme oppkastet som kommer år etter år, og jeg spør meg selv: hvorfor?

Ikke alle som har eller har hatt en spiseforstyrrelse går ned i vekt. Anoreksi er bare én av mange ulike former for spiseforstyrrelser. Det betyr også at man ikke har noen fasit på hva man skal se etter. Han veldig tynne, han veldig overvektige, eller hen normalvektige. Sykdommen har mange former, akkurat som alle verdensborgere har. Men smerten vil jeg påstå er like tung samme hva diagnosen heter.

I år ønsker jeg meg bare ro og fred til jul. Indre ro og fred. Så hvis jeg ikke kommer på julebesøk er det ikke personlig. Hvis jeg ikke kaster meg over maten eller baksten du har vært så ufattelig flink å lage, så er det ikke fordi det er noe feil med den. Jeg bare klarer ikke. For når vi kommer til 24. desember går hjernen og kroppen min i selvforsvar og gjør det den kan for å beskytte seg selv for den påkjenningen det faktisk oppleves som. For meg, og mange andre i samfunnet, kan det å bare dra ut døra på besøk være et krevende steg nok, av ulike årsaker og grunner, som for noen også kanskje bare handler om ønsket om en pust i bakken. Julen og kappløpet frem til julaften vet vi jo at kan være veldig energikrevende for mange av oss. #denperfektejula

Bare… husk å la det være rom for alle uansett hvem de er. Om det er fordi du er utslitt av alt maset, trenger å ligge på sofaen og se på TV, eller fordi du føler deg sårbar. Å få komme som man er hadde vært fint også i jula? Og du? Trenger du noen å snakke med? Da kan jeg varmt anbefale å ringe noen av de hjelpetelefonene under (også for deg som pårørende). Eller ring en venn for å skravle om noe helt annet! Det er skikkelig fint det også. For den gode samtalen om helt andre ting kan også være en gave i seg selv.

  • Spiseforstyrrelsesforeningen / Støttetelefon: 22 94 00 10
  • Mental Helse / Hjelpetelefon: 116 123
  • ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser: 94 81 78 18