Gå til sidens hovedinnhold

Den nye kalde krigen

Faren for krig i Europa blir ikke mindre ved å presse Russland i et hjørne; det vil også øke spenningen i nord.

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På sitt aller første utenlandske statsbesøk, presenterte kommunistpartiets generalsekretær Mikhail Gorbatsjov i Paris høsten 1985 sin ide´ om «et felleseuropeisk hus» for de vesteuropeiske lederne. I forkant hadde Charles de Gaulle allerede snakket varmt om et Europa som strakk seg fra Atlanterhavet til Uralfjellene. Etter den kalde krigen så russerne for seg et forsont Europa med en felles sikkerhetsorganisasjon. Slik ble det ikke. Gorbatsjovs senere bønn om å ikke utvide NATO østover, ble heller ikke hørt. I stedet «fikk Russland NATO på dørterskelen», skrev Le Monde i 2018. I takt med denne utviklingen har Russland blitt mer autoritært og vender seg stadig mer til Kina.

I dag står Vesten og Russland i en uforsonlig og farlig krise som ikke har vært større siden Cubakrisen i 1962. Kjernen i konflikten – som begynte i 2014 – har nå toppet seg i spørsmålet om hvorvidt Ukraina skal inn i EU og NATO: Faren for en krise ble allerede påpekt da Russland annekterte Krim: «Skal ein unngå at krisa i Ukraina fører til ein ny kald krig, er det nødvendig å forstå korleis verda ser ut på den andre sida. Der har EU og delvis Nato svikta» (Stavanger Aftenblad 15. august 2014). Det var tidligere Høyre-statsminister Kåre Willoch som uttalte dette i en debatt på Arendalsuka. Han begrunnet standpunktet med at EU burde sett at Russland ikke kunne godta at flåtebasen på Sevestapol på Krimhalvøya ble en del av EU, og pekte videre på at regimet til Janukovits ble kastet ved et kupp, i tråd med Russlands oppfatning.

På dette tidspunktet hadde allerede 12 Warszawapakt-land og Østblokkland blitt Nato-land. Siden ble også Montenegro (2017) og Nord-Makedonia (2020) Nato-medlemmer. Krimhalvøya handlet ikke bare om flåtebasen Sevestapol, men flere hundre års russisk historie og kultur, inkludert at en stor del av befolkningen på Krim er russiske. Willoch opprettholdt og uttalte sin posisjon i denne saken, år etter år, sist i 2019.

«Putin trenger ikke bekymre seg for ukrainsk Nato-medlemskap» uttalte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg på en pressekonferanse i Brussel 23. oktober i fjor. Denne uken – mens krisen er på det høyeste - har Stoltenberg gjentatt at Ukraina er velkommen i Nato. I Aftenposten 9. januar advarer tidligere generalløytnant Robert Mood mot å ydmyke Russland, og viser til hvordan ydmykelsen av Tyskland etter 1. verdenskrig la grunnlaget for Hitler og 2. verdenskrig. Mood påpeker også hvordan Vestens kulturelle uttrykk i vestlige filmer og TV-serier alltid dyrker bildet av «de vestlige som de gode og russerne som onde, enfoldige skurker».

Flere forskere innen sikkerhetspolitikk har i flere år advart: 31. januar 2021 (NRK) uttalte professor Tormod Heier – som også er oberstløytnant i Hæren – at Norge og USA er inne i en ny, kald krig med Russland og at Norge først og fremst avskrekker og i mindre grad åpner opp for beroligende tiltak: «Norge trekkes aktivt inn i stormaktrivaliseringen mellom Russland og USA. Det øker sannsynligheten for at Norge blir en slagmark for USA og Russland hvis det skulle bli en konflikt eller en krise som spinner ut av kontroll». Siden har situasjonen eskalert.

Russlandsforsker Julie Wilhelmsen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har gjentatte ganger påpekt den økende spenningen mellom Russland og Vesten. 14. desember 2021 kritiserer hun Norges utfordrende politikk ovenfor Russland; der den nye baseavtalen med USA oppfattes som «ei oppskalering av militært nærvær i Noreg, noko russiske styresmakter ser på som ein trussel», og at dette skjer samtidig som spenningen mellom Russland og USA er på et skyhøyt nivå.

«No er den gjensidige militære opptrappinga i Europa slik at det er i ferd med å bli ein ekstremt farleg situasjon, som i ytste konsekvens kan ende i ein krig», sier hun og tilføyer: «Då må vi i Noreg diskutere meir om det er riktig at vi skal vere med på å eskalere situasjonen gjennom å ønskje velkomen stadig meir alliert tilstadevering nærare den russiske grensa. Noreg kunne ha vore ei røyst for deeskalering i Nato, men det verkar ikkje som vi er det». Wilhelmsen påpeker at «den norske debatten om forsvarspolitikk generelt ikkje har teke inn over seg at verda ser heilt annleis ut enn ho gjorde for få år sidan».

Andre forskere i feltet – som professor Janne Haaland Matlary - uttaler i en kommentar at stater som Ukraina må ha «frihet til å bestemme sin egen vei, som medlemskap i internasjonale organisasjoner» og peker på Russlands høye risikovilje (Dagens næringsliv, 8. januar 22). Dette er å dra saken ut av kontekst og dens ekstreme situasjon. I tillegg ser hun bort fra NATOs ansvar for å dempe krisen. Faren for krig i Europa blir ikke mindre ved å presse Russland i et hjørne. Det vil være en ekstrem risikovilje - fra NATOs side. Å ydmyke Russland vil øke spenningen i Norge – og aller mest i nord. Jeg håper inderlig at Nord-Norge nå reiser langt mer debatt om sikkerhetspolitikken.

Artikkelen er en utvidet utgave av en tekst som opprinnelig sto på trykk i Klassekampen 11.januar.

Kommentarer til denne saken