En gang, for ikke så lenge siden, var dugnad ganske enkelt. Du kom, gjorde en jobb og dro hjem igjen, vel vitende om at dugnaden ga inntekter eller sparte idrettslaget for kostnader.

Det kunne være innsamling av tomflasker. Det kunne være rigging til et arrangement, loddsalg på samvirkelaget med ei marsipankake som førstepremie, søppelplukking eller vaffelsteiking på seniorlagets hjemmekamp.

Alle kunne være med. Ung og gammel. Folk med lav, middels og høy inntekt. Folk med stort nettverk og folk uten nettverk. Dugnaden hadde en verdi i seg selv. Det ble et møtested på tvers av generasjoner og sosial klasse. For oss som var unge den gang var det også et første møte med ekte arbeid.

Men først og fremst tjente eller sparte idrettslaget eller korpset penger. Det bidro til at flest mulig barn og unge kunne være med på idrett- og kulturaktivitet til en overkommelig pris.

Sånn er det ikke lenger. Dugnaden - i ordets rette forstand - er riktignok ikke blitt borte. Men på toppen av den tradisjonelle dugnaden, er foreldre de senere årene blitt selgere. Dugnad er blitt big business.

Kreative sjeler kaller det salgsdugnad, men ikke la deg lure. Dette er salg. I dag skal foresatte selge dopapir, bambussokker, blomster, mikrofiberkluter og andre mer eller mindre nyttige ting. Der man før kunne sende ungene ut i nabolaget for å selge lodd for ti kroner stykket, skal man nå selge dopapir for 400 kroner per enhet.

Det er flere sider ved denne nye formen for «dugnad» som er problematiske. For det første er enhetsprisen per vare så høy at det ikke er noe du får solgt til hvem som helst. Man er avhengig av velvillige og brukbart bemidlede besteforeldre, tanter, onkler og en og annen kollega, som kjøper hos deg mot at du kjøper av henne når hun får sin ladning med dopapir.

Her stiller vi til start med ulikt utgangspunkt. For det er mange som ikke har et nettverk av onkler og bestemødre, som står klare med Vipps. Våre nye landsmenn stiller, naturlig nok, med et handicap i denne konkurransen.

Mange velger å kjøpe seg ut av problemet og skammen med å mase på slekta atter en gang. Men igjen, det er ikke alle som har mulighet til å bla opp 2.000 kroner for dopapir, som er dyrere enn på Rema 1000.

Det er et gedigent paradoks at «dugnaden» som skulle hjelpe de som har minst ressurser, ender opp med å ramme dem mest. Og da har vi enda ikke nevnt at du gjerne må ha bil for å kjøre ut stablene med dopapir. For de som ikke har bil, er det mildt sagt litt upraktisk å ta med en palle med dopapir på bussen.

Pallen med dopapir kommer på toppen av treningsavgift, utstyr, reisekostnader og lommepenger på turneringer (som det er mange av i løpet av et år). Den kan være dråpen som gjør at barn og unge, som virkelig hadde trengt å være en del av fotballaget, må slutte.

I den andre enden sitter noen og tjener gode penger på denne nye forskjellsmaskinen. Selskapene som profitterer på salgsdugnaden driver ikke med veldedighet. De driver butikk.

En god, gammeldags dugnad kan gi opp mot 100 prosent fortjeneste til håndballaget. Ikke ei krone forsvinner på veien. Det er åpenbart ikke tilfelle når laget kjøper en vare, for så å selge den videre til en litt høyere pris.

Det er liten grunn til å skylde på idrettslagene. Salgsdugnaden er et kraftig symptom på den vanvittige velstandsutviklingen vi har opplevd de siste 20-30 årene. Ei velstandsutvikling mange har tatt del i, men ikke alle.

På foreldremøtene i idrettslaget avgjøres ambisjonsnivået av de sterkeste, av majoriteten, av de som ikke har problemer med å kjøpe seg ut av salgsdugnaden eller kjøre til Piteå på fotballturnering hver sommer og ta inn på hotell.

Når skal vi rekke opp hånda og si at det er mer enn godt nok med ulønnede foreldretrenere, velbrukt utstyr og ei turnering utenbys hvert tredje år som alle har reell mulighet til å være med på?