I september ble Silje Karine Muotka valgt som sametingspresident. Tirsdag denne uka legger den nye presidenten frem sin første beretning om sametingsrådets virksomhet.

Det er uten tvil store sko hun skal fylle etter Aili Keskitalo.

På et tidspunkt lot det til at Keskitalo gikk lei av traust hverdagspolitikk. Mot slutten av hennes lange periode viet hun mye tid til smale nisjer som kulturell appropriasjon og immateriell kulturarv.

Muotka virker som en fleksibel politiker som kan komme til å favne bredt. Hun er rutinert og ikke kjent for å la seg rive med av stemningsbølger.

I viktige saker har hun sjansen til å bygge sterke nasjonale allianser på vegne av samene og særlig reindriftsutøverne. For eksempel vindkraft, med Fosen-dommen i Høyesterett som veiskille. Utbyggingen har krenket samenes menneskerettigheter. Det gir noen alvorlige utfordringer for alle planlagte kraftlinjer og vindmøller hele veien fra Røros og nordover.

Strømkrisen denne vinteren vil også gjøre debatten om vindkraft og ireversible landskapsendringer enda mer aktuell.

Muotka er i en gunstig posisjon; hun kan bli en strategisk støttespiller for bruk av alternative energikilder som reduserer behovet for vindkraft.

Samtidig trer hun rett inn i det store demografiske jordskjelvet i nord. Det gjelder også for samene. Hvis man ikke skal ha industri, hva er da svaret?

Muotka ser muligheter i næringer bygd på den samiske kulturen. De mange satsingene i Tromsø den siste tiden bærer bud om potensial. Fotavtrykket fra samiske designere er også et varsel om urbaniseringen som finner sted blant samene.

Tromsø er den store norske samebyen og mange venter også på et fysisk uttrykk for dette. Mange håper Muotka vil forløse den gamle drømmen om Samisk Hus i Nord-Norges hovedstad.

NSR har gjort en spennende jobb med en modig tilflyttingsplan. Det hjelper ikke med gratis barnehage og kulturskole dersom ikke foreldrene har en jobb i et samfunn med moderne infrastruktur.

Muotka vil de neste årene stå i den store pendelen mellom Sametinget som redskap for praktiske løsninger, og miljøer plantet i identitetspolitikk uten tvisyn og nyanser.

Her må Muotka manøvrere på stram line for å finne rollen som brobygger. De unge samiske kulturprofilene som har stemt på henne har forventinger om at hun skal være en støttespiller.

Disse inviteres i økende grad inn i den offentlige norske samtalen om samenes situasjon, ikke sametingspresidenten selv.

Det behøver ikke være galt. Samiske kunstnere har pleid å sprenge grenser. Kulturarbeiderne har alltid åpnet nye dører for en samisk dagsorden.

Et balansert oppgjør med fornorskningspolitikken kan være underveis med Sannhets- og forsoningskommisjonen under ledelse av Dagfinn Høybråten. Det er i alle fall lov å være forsiktig optimist. Selv må Silje Karine Muotka finne svar også for de samene som ikke alltid har sett på den norske staten som det største problemet, men andre samer som definerte noen rammer det ble umulig å være i. Tredoblingen av partiet Nordkalottfolket ved høstens valg kan bære bud om det.

I dag er spørsmålet om det er mulig å gjenreise et samepolitisk sentrumsmiljø med tydelige stemmer. Stadig mer av diskusjonen handler om konfrontasjon, om overgrep og såkalt kolonialisering. Og stadig mindre om anerkjennelse og store fremskritt oppnådd gjennom dialog, finnmarkslov, konsultasjonsordning og innsigelsesrett.

Da står fort man igjen med noen få med mye makt, som utøver sterk kontroll over ytringsrommet, og som styrer samtalen på vegne av alle de andre.