Under korona-pandemien startet vi sterkt med en koordinert landsdekkende innsats for å dempe spredningen av viruset. Men etter hvert som tiden gikk, forsvant det norske folks vilje til å bidra. Nå var dette selvsagt ventet til en viss grad, men vi kunne ikke ha forutsett hvor kraftig det ville falle.

Mens vi leste nyheter om massegraver som ble gravd i India for å håndtere alle de døde, samlet folk seg her hjemme for å bekjempe den forferdelige "urettferdigheten" som var at regjeringen nektet dem å dra på ferier i egen hytte.

Mens Afrika tigget vesten om vaksiner og medisinsk støtte, holdt folk her hjemme neven knyttet mot himmelen og ropte om den alvorlige "urettferdigheten" de var utsatt for, at de ikke kunne gå ut og feste å bli full.

Jeg snakker med en rekke mennesker i utlandet, og jeg har alltid vært begeistret og stolt over å fortelle om Norges mange bragder. Om vår likestilling og våre gode helsetjenester.

Men de siste årene har jeg ikke klart det. Tvert imot har jeg sett på hva vi har blitt, jeg må dessverre si at jeg skammer meg noe.

Med pandemien satt til side, står vi overfor krig. Russlands angrep på Ukraina rystet oss alle.

Og i begynnelsen sto vi samlet som en nasjon mot tyrannen i Moskva. Selvfølgelig ville vi hjelpe Ukraina! Selvfølgelig ville vi sanksjonere Russland! Selvfølgelig ville vi stå for demokrati og frihet!

Men etter hvert som energiprisene skjøt i været, og prisen på mat steg med den, var folk ikke lenger så trofaste i sin støtte.

Regjeringen virker delt i om man skal hjelpe Europa gjennom energikrisen - eller om man skal kaste dem over bord for å hjelpe Norge.

Vi har oljepengene våre. Vi har varme, og vi har mat.

Jo, det er blitt dyrere å leve, og noen synes det er vanskelig å betale regningene. Dette kan vi ikke ignorere, men samtidig er det ikke vi som står i et konstant regn av bomber og raketter.

Poenget er at vi er veldig flinke til å stå sammen når problemene ikke rammer oss direkte. En gang var vi stolte samer og vikinger, som sto imot elementene i et islagt land som var fast bestemt på å drive oss ut.

I disse dager er det ikke til å skyve under en stol at vi har vi blitt fete og myke, og har lukket våre dører mot virkelighetens kalde vinder.

De som kjenner historien vår vet at det ikke var slik vi forente nasjonen vår. Det var ikke slik vi fikk vår uavhengighet fra Sverige. Og det var absolutt ikke slik vi beskyttet den uavhengigheten mot Hitler.

Det er på høy tid at vi tenker inn i fremtiden, i stedet for å fokusere på vår egen umiddelbare komfort. Avstår vi fra å sende våpen til Ukraina, bare fordi vi er redde for den samme tyrannen som angriper dem? Hamstrer vi energi for oss selv, fordi Europas problemer ikke er våre problemer?

Skal vi trekke oss tilbake og gjemme oss bort, fordi ting er blitt litt mindre behagelig og praktisk enn det var for bare noen år siden?

Personlig er jeg klar for å være litt mer sulten og litt kaldere, hvis kan bidra til å bygge en bedre verden. Personlig er jeg klar til å risikere konflikt og strid nå, så det kan unngås i fremtiden.

Hva er det norske folks sanne sjel? Er vi det lille landet som prøver å ikke lage bølger? Eller er vi de sta fjellfolkene og fjordboerne som står den ut, vel vitende om at vi har vært ute en kald vinternatt før.

Hvem vil vi at folk skal se oss som? Jeg vil ikke at vi skal gå inn i historien som den rike nasjonen som nektet å bidra mens verden brant.
Jeg vil heller at vi skal bli husket som dem vi påstår at vi er.