Gå til sidens hovedinnhold

Den nordnorske krigshistorie en historie om gjemsel og glemsel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den 25. november forsvarer Joakim Aalmen Markussen kritikk på sine "funn" i sin doktorgrads avhandling om underkommunisering av nordnorsk krigshistorie.

At Markussen møter såpass stor motstand er i høyeste grad berettiget og naturlig.

Markussen har klart å bli samtale tema blant mange etterkommere av de som opplevde Narvik felttoget og tvangsevakuering. Dessverre ikke på en positiv måte, men på grunn av hans konklusjoner som rett og slett er total skivebom av virkeligheten. Når jeg sier «virkeligheten» mener jeg den som tidsvitnene befant seg i, og i tillegg den virkelighet som vi etterkommere her i nord befant og mange ganger fortsatt befinner seg i.

Han skriver om sin arbeidstittel «ville gjøre det uten å måtte ta for gitt at regionens krigshendelser er for lite kjent. Underveis har jeg kartlagt utviklingen av nordnorsk krigshistorie» Kanskje mye svarene til reaksjonene allerede ligger her. Har Markussen rett og slett gått i sin egen kontrafaktiske «felle»?

Markussen skriver videre «funnet ut at begge hendelsene (felttoget ved Narvik eller tvangsevakueringen av Finnmark) har vært omtalt i ulike kanaler av ulike aktører gjennom hele etterkrigstiden». Før vi går videre vil jeg påpeke en ting. Markussen nevner ikke tvangsevakueringen av Nord-Troms i denne sammenhengen. At Nord-Troms ikke blir nevnt er også en underkommunisering som dessverre foregår ofte og her bidrar han selv til nettopp dette.

Videre skriver han at «funnet ut at begge hendelsene har vært omtalt i ulike kanaler av ulike aktører gjennom hele etterkrigstiden» Dette har han gjort kildesøk på. Men hva er det han egentlig sier her? Jeg tolker han slik. Ut ifra hans akademiske synspunkt har Norges befolkning hatt rikelig med informasjon og kilder til hjelp i å opplyse seg selv om krigen her i nord.

Om ser litt på den «Ikke akademiske virkeligheten» blir ting veldig annerledes. Norske myndigheter eller akdemia har aldri vært en aktiv part i belyse hva som skjedde her i nord, med unntak av noen små famlende "halvhjertede" forsøk. Norske myndigheter har tvert imot motarbeidet og underkommunisert krigen i nord. Staten har heller aldri vært særlig interessert i hvordan virkningene av tvangsevakueringen har vært i ettertid. Bortsett fra at de benyttet anledningen til å forme gjenoppbyggingen etter deres egent forgodtbefinnende, mange ganger på tvers av det folk i nord ville.

Hva med overkommunisering? Krigshandlingene i nord er nesten fullstendig druknet i den overkommuniseringen som krigen i sør har hatt og delvis ennå har (les også offisielle). Eks. «gutta på skauen», Sønsteby, Max Manus, hjemmefront museet sin fremstilling av krigen, etc. Overkommuniseringen har til tider vært såpass massiv at folk har hatt vanskelig for å reflektere, finne og søke informasjon på en tilfredsstillende måte. Vi har kollektivt blitt oppdratt at slik var krigshistorien og dermed har søken etter vår egen historie blitt vanskeliggjort. Slik overkommunisering er derfor noe jeg absolutt ville hatt med som et viktig moment i en slik doktorgradsavhandling.

Når Markussen bruker arbeidstittel «å gjøre en empirisk undersøkelse av hvordan felttoget ved Narvik og tvangsevakueringen av Finnmark har blitt fremstilt gjennom etterkrigstiden», er min oppfatning at dette kunne ha blitt både objektivt og virkelighetsnært. Men så skjer følgende. Markussen sitter i sin akademiske stol og tar for seg antall treff i kildesøk. Faktum er at to og delvis tre generasjoner etter krigen ikke har vært i stand til, eller har hatt fokus på å måtte foreta kildesøk for å få vite om sin egen historie. Kildesøk er fortsatt i dag et verktøy for de spesielt interesserte og krever en viss bevisstgjøring av muligheten. I tillegg er det viktig å poengtere at uten nettopp de vanlige sivile forfatterne hadde det kollektive minnet omtrent vært fraværende. Derimot bidrag fra fag historikere og akademisk miljø er omtrent fraværende.

Markussen skriver «For min egen del stiller jeg meg tvilende til at sidetall og omtale i vilkårlige bøker er den beste måleenheten» Der sier jeg meg enig, den beste måten er en offentlig annerkjennelse av krigen i nord som dokumenteres og gjøres tilgjengelig, ikke at annerkjennelsen må fortsette å kun være fremdrevet av private ildsjeler og forfatter kapasiteter. Men innrømmer han også her at funnene i avhandlingen har en stor svakhet mhp sin egen arbeidsmetodikk? Tenker da på grunnlaget hans konklusjoner er fattet på?

Markussen nevner Eitinger-utvalget og medalje prosjektet. Til førstnevnte, må jeg kunne opplyse at han bør se denne i forbindelse av hvordan myndighetenes skammelige behandling av veteranene i nord gjennom flere 10-år fant sted. Men dette nevnes ikke og det blir derfor meningsløst av Markussen å trekke dette inn i hans kontekst. Han stiller seg også her i sterkest mulig kontrast til hvordan folket i nord har følt og oppfattet behandlingen av veteranene. Og sist, men ikke minst, Eitinger utvalget bidro sterkt til ytterligere underkommunisering av hendelsene.

Markussen avslører også et forsvar av medaljeprosjektet sitt arbeid og konklusjon. Et prosjekt som skapte en enorm skuffelse blant folk i nord. Dette prosjektet landet også som et solid mageplask, med en rekke merkelige vendinger underveis og mye berettiget kritikk. Eksempelvis referansegruppen med historikere som kritiserte prosjektet faglig, men ble elegant spilt på sidelinjen. Det var også liten åpenhet generelt i prosjektets arbeid. Å bruke medalje prosjektet til å legitimere sine «funn», blir derfor å lene seg på et prosjekt som bidro til ytterligere underkommunisering.

Markussen trekker også frem eksempler om minnemarkeringer i Narvik og Kirkenes for å hylle innsatsen som ble gjort der. Skulle bare mangle at myndighetene i det minste så seg tjent med å være med på noe. Men så er det heller ikke meg bekjent myndighetene som har tatt initiativ generelt sett. De mest kjente markeringene av myndighetene her i nord, har vært når de har måtte stå frem og unnskylde sine handlinger, etter sterkt kollektivt press fra oss her i nord.

Jeg sier meg veldig enig med Markussen i at vi må aktivt jobbe for å gjøre kildene mere kjent. Men dette viktige arbeidet gjør en ikke ved å ta et slikt standpunkt som Markussen forfekter.

Statlig og akademisk fokus bør settes på den reelle mangel på virkelighetens historie som folk i Norge beviselig har vært foruten. Dette vil bidra til langt mindre bagatellisering og skyggelegging av den offisielle og kollektive nordnorske krigshistorien.

Er veldig enig med Markussen at det er åpenbart et stort behov for en systematisk undersøkelse av spørsmålet om Nord-Norges krigshistorie er underkommunisert, og hva som eventuelt skal være målestokken på underkommunikasjon. Den absolutt viktigste målestokken i en slik undersøkelse bør fokusere på den kollektive oppfattelsen og viten blant Norges befolkning. Bare synd vi er veldig sent ute, da tidsvitnene så å si er borte og generasjonen etter begynner å bli gamle mennesker. Her renner tiden dessverre ut.

Til slutt vil jeg tiltrede 100% de tidligere svar forfatterne Jan P. Pettersen og Asbjørn Jaklin har gitt Markussen her på Nord-Norsk Debatt.

Kommentarer til denne saken