Cecilie Daae gir seg som administrerende direktør i Helse Nord etter under tre år i Nord-Norges desidert viktigste jobb.

Daae kom fra stillingen som sjef i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), og ble presentert som en stjernesignering da hun tiltrådte i januar 2020.

Etter få uker i stillingen inntraff en verdensomspennende pandemi. Der ledet Daae Helse Nord på en kompetent måte, med trygghet og tilstedeværelse gjennom krisen.

Men Covid-19 førte også til handlingslammelse. Daae kom aldri i gang med den egentlige jobben. Som burde vært omstilling og organisatoriske endringer i Helse Nord.

I mellomtiden vokste underskuddene i foretaket til himmels og satte alt av investeringer på vent. For å få bukt med krisen, er det ikke tatt kraftfulle grep. Tvert imot. På styremøtene serverer man bare nye utsettelser, utredninger og generelle sparetiltak som har liten effekt. Det er kosmetikk uten at man fordeler funksjoner og behandlingstilbud annerledes. Der er de store pengene.

Daae har hatt som ambisjon å sikre likeverdige behandlingstilbud mellom Nord-Norge og resten av landet. Å stanse forvitringen ved universitetssykehuset i landsdelen skulle være en del av dette arbeidet. Men Daae lyktes ikke selv om hun godt visste hvor hun måtte gå.

Det handler ikke nødvendigvis om Daae selv, men om arvesynden i foretaket, med svikt over mange år. At Helse Nord-administrasjonen manglet kompetanse på systemtenkning og implementering av nasjonal kvalitet i behandlingen, var godt kjent da Daae startet. Det kan hun ikke lastes for. Men det var hennes ansvar å gjøre noe med det.

I Helse Nord har man sett gjennom fingrene med hvordan det står til med kvaliteten. Mye har handlet om å smøre knappe ressurser tynt utover - alltid som et ekko av Helse Nords gamle modus operandi; vegringen mot å satse på lokomotivet ved Universitetssykehuset.

For å lykkes med en slik strategi, har enormt mye dårlig kvalitet blitt sopt under teppet. For pasientene i landsdelen er det å håpe at styreleder Renate Larsen er tydelig i sin bestilling til den som nå skal ansettes som Daaes etterfølger.

Universitetssykehuset er på vei til å bli skalert ned til et hvilket som helst lokalsykehus, mens de tre andre helseregionene i landet har bygd opp sine universitetsklinikker. Dette er en viktig årsak til kvalitetsproblemene og en kreftomsorg som er i ferd med å rykke ned en divisjon og øke avstanden til de øvrige helseregionene.

De eskalerende utfordringene med rekruttering og bemanning i Nord-Norge viser tydelig hva slags prioriteringer som må gjøres. Og det haster. Hvis ikke, har kanskje ikke Nord-Norge noe universitetssykehus om femten år.

Helse Nord har kjørt seg selv opp i et hjørne uten utveier innenfor rammen av dagens organisasjon. Her trengs det mye sterkere ledelse. Det bør statsråd Ingvil Kjerkol ta inn over seg i oppdragsbrevet hun har varslet til Helse Nord.

Politiske signaler som ikke kan misforstås vil gjøre jobben lettere for en ny sjef som må ta de de tøffe grepene.