I disse dager går vi oftere i kirken enn ellers. Dels kanskje av gammel vane, dels fordi vi enda en gang vil høre den vakre myten om unnfangelsen, om Jesu fødsel i stallen, om det guddommelige og om skaperverket.

Jeg har aldri vært glad i uttrykket «skaperverket». Det er noe unødig høytidelig ved det, og føles fjernt og irrelevant når jeg går i fjellet, legger meg ned i lyngen et øyeblikk, eller vasser over en fjellbekk og får vatn i skoan! Kanskje kirka har et problem der? Vi kaller det Naturen, alt sammen under ett, mennesker og dyr og planter og luft og jord og vann, og fjell og sol og måne og stjerner og verdensrom, 46.5 milliarder lysår tvers over!

Vår art er noe sånt som 150.000 år gammel. Hvis vi pusset opp en 150.000-åring litt og satte på ham skinnjakke og terrylenbukse og slips, så ville ingen tro noe annet enn at dette var en norsk statsborger med leilighet på Kvaløysletta, på vei til jobb i byen. Men hvis du fulgte ham et stykke, ville du se at han oppførte seg merkelig, gikk og snuste, bøyde seg ned og pirket i gresset langs veien, gjemte seg bak en busk når bussen fra Hillesøy dundret forbi. Han oppførte seg som et dyr!

Vi har hatt en lang historie fra de første menneskene oppstod på Jorden. Bare de siste 6000 årene har vi levd moderne menneskeliv. Alt som vi regner som enestående for mennesket, til forskjell fra dyr, har vi oppfunnet selv i løpet av de siste 4 % av artens eksistens! De tidlige menneskene var jegere og samlere. Primitiv redskapsbruk oppstod tidlig, en favorittpinne ble fort til en skje. Bruk av ild til matlaging ble antagelig oppfunnet av en enda eldre art, homo habilis.. Så, noen få tusen år før Kristus, oppstod landbruket og derved fast bosted, og så små bysamfunn blant Šumerfolket i Mesopotamia ca 3000 år før Kristus, derved sivilisasjon i vår betydning, skriftspråk, nedskrevne lover, litteratur, billedkunst.

Det moderne mennesket er blitt til ved to skapelser: først den lange fra molekylene i urhavet for millioner av år siden, til det ferdige menneskebarn for ca 150.000 år siden, – så: utviklingen av det moderne menneske. Den første skapelsen, den som tok millioner av år, den kan for det meste forstås som vann og varme, fysikk, kjemi og biologi, den siste delen ved hjelp av Charles Darwin`s teorier: «Survival of the fittest»: mutasjoner i arvemassen, de vellykkede overlever, de mindre vellykkede forsvinner. Ikke alle kompetente biologer er fornøyd med Darwins teori slik den ble publisert i 1859, noen – bl.a. jeg – mener at vi savner en naturlov her, nemlig hva er det som driver utviklingen fremover i en bestemt retning: Darwins teori er i hovedsak en teori om form. Av og til kan det virke som en fast tro på enkel darwinisme er en religion blant store grupper av biologer. Det er ikke noe godt grunnlag for diskusjon om drivkraften i hvordan vi er blitt til som art.

Ved den annen motpol av religiøst betinget tro i biologien, finner vi kreasjonistene, de fins i alle de store skriftbaserte religionene, men vi kjenner dem best som kristne. Om man i det hele tatt skal gidde å tenke på hva de mener, kommer an på hva man mener med begrepet «Gud». Den enkleste versjonen, som visstnok 50 % av amerikanerne sverger til, at det sitter en enorm, menneskelignende, tilårskommen figur som styrer alt, og som bl.a. skapte mennesket på en bestemt dag – er uten videre å regne som sludder, hvis man ikke samtidig skal forkaste alt av fysikk, kjemi, arkeologi og biologi.

Men mener man med begrepet «Gud» en enorm kraft, noe som á la en trillion ganger energien i det største svarte hullet vi har vært i kontakt med, med en egen matematikk som vi foreløpig ikke forstår, og en tilsvarende fysikk (kjemi fins ikke ved disse temperaturene) så er litt av hvert mulig.

Enhver diskusjon om hva «Gud» er, om Guds «vesen» o.l burde starte med at alle deltagerne i diskusjonen ropte i kor: «Vi vet ingenting om Gud», «Vi aner ikke hva vi snakker om». Og med litt lavere stemme: «Hvis vi kan slippe å forklare hva vi mener, så må vi få lov til å si at vi tror på Gud», og «at vi i disse dager feirer Jesu fødsel, den største av alle profeter, med en tilblivelse og en avslutning som ligger lite grann utafor biokjemien og samfunnsforskningen».

Skaperkraften, Skapelsen og Det Skapte, kanskje det er en like viktig hellig treenighet som den vi vanligvis hører om. Kanskje vår tids kristendom burde ta inn i seg litt av dette, så ble det lettere innpass for mennesker med en annen tro.

Jeg har i min barndom opplevd en saftig småkirkelig kristendom, alvorlig, humoristisk og tilgivende, romslig når det gjaldt hvem som var «oss». Bestemor lærte meg at alt det skapte har en slags bevissthet, det er nettopp dét som er det typiske og det viktige med det skapte, til forskjell fra det produserte. Dyr – selvfølgelig, men dessuten planter, jord, vann og luft, steiner og fjell. Lytt så får du meldinger. Vi kan fortsatt fange det opp. Det er bare noen tusen år siden vi alle forsto hva dyrene og plantene og Jorden sa. Ta en femminutter med hodet mot en stein. Se inn i et bunnløst svart dyreøye, lenge. Føl et planteblad vibrere varmt mot håndflaten din. Dette er gudsinspirert naturvitenskap. Den offisielle kristeligheten gjerne kunne ta til seg litt av dette. Hva med å gå ut i naturen med tilbedelsen? På kne på Jorden? Det trengs i våre dager, i olethriocen, ødeleggelsens tidsalder.

God jul