«Kvinnehelse» har det siste året vært nærmest som et moteord å regne. Som kvinnehelseforsker applauderer jeg denne trenden, og håper motebildet består lenge. Det er store kunnskapshull innen kvinnehelse. Hvorfor er det slik? Og hvorfor er det spesielt viktig å forske på kvinnehelse?


Er det mer komplisert å forske på kvinnehelse sammenlignet med mannehelse?

Vi kan i hvert fall hevde at kvinnelivet er mindre konstant enn mannehelse. Kvinnelivet styres i betydelig større grad enn for menn av hormon-svingninger. Disse svingningene påvirker kroppen på mange måter, for eksempel påvirker visse legemidler ulikt ut fra hvor i menstruasjons-syklus man er. Den ikke-konstante kvinnekroppen gjør det dermed litt mer komplisert for forskerne.

Menstruasjon, svangerskap og overgangsalder er normale livshendelser, men samtidig opplever mange helseplager i større eller mindre grad tilknyttet disse. Det er en vanskelig balanse mellom overnormalisering og unødvendig sykeliggjøring. Men hvis det likevel gir helseplager, hva er det egentlig da? Mangler vi et begrepsapparat her? Er det slik at helsebelastninger i forbindelse med mens, graviditet og overgangsalder bagatelliseres og derfor ikke forskes nok på? Eller snakker vi om en berøringsangst?

Gravide er typisk ikke inkludert i legemiddelforskning av «sikkerhetsmessige hensyn». Men når gravide likevel trenger legemidler så mangler vi kunnskap om sikkerheten. Vi trenger mer forskning på sykdommer som rammer kvinner forskjellig i ulike livsfaser. Kvinner bør beskyttes med forsking, og ikke fra forskning (utsagn fra professor Hedvig Nordeng, UiO).

Kvinner har i større grad enn menn kroniske og/ eller uforklarte helseplager. I tillegg til at kroniske og uforklarte sykdommer scorer lavt på prestisje både blant klinikere og akademikere, er det kanskje sånn at kroniske sykdommer generelt er mer komplisert å forske på. Det er typisk et mangeårig tidsperspektiv fra årsak til effekt, og sykdomsbildet kan være komplekst med stort behov for å jobbe tverrfaglig. Derfor kan forskning på slike lidelser både være mer tid- og ressurskrevende å gjennomføre, og i en forskningsverden der utsikter til raske resultater lettere utløser forskningsmidler kan forskning på typiske kvinnelidelser bli en tapende part.

De siste årene har vi lært stadig mer om at kvinner og menn kan ha ulikt symptombilde på hjerteinfarkt. Nylig ble det også publisert forskning som viser at kvinner også har litt andre symptomer ved hjerneslag. Kunnskap om at sykdommer kan ramme i ulik grad mellom kvinner og menn, og at selve sykdommen, symptombildet og behandlingsmetoder kan være til dels veldig ulik mellom kjønnene, er ganske ny.

I Norge har vi et uttrykt mål om likeverdig helse. Men det er ikke nødvendigvis det samme som likt helsetilbud. Kjønnsperspektiver i helse har blitt stadig viktigere de siste årene, særlig internasjonalt. Det er en betydelig sammenheng mellom sykdom og den enkelte pasients biologi, der kjønn er en viktig faktor. Hvis vi skal tilby målrettet forebygging, diagnostikk og behandling tilpasset biologiske forhold hos den enkelte, må vi derfor ta kjønn i betraktning. Å forske på kjønnsforskjeller er derfor også å forske på kvinnehelse.

Hvorfor er det spesielt viktig med god kvinnehelse?

God kvinnehelse er ikke viktig kun for den enkelte kvinne, eller den enkelte familie. Så kan man jo si at alles individuelle helse er av betydning for god folkehelse. Men jeg vil hevde at god kvinnehelse, i særdeleshet god helse før man blir gravid og under svangerskapet, står i en særposisjon for folkehelsen. Den såkalte Barker/ Forsdahl-hypotesen, eller hypotesen om at forhold i fosterlivet har betydning for sykdom som voksen, er kjent for mange. For eksempel har mors ernæringsstatus under svangerskap ikke bare betydning for fosterets vekst og trivsel i magen, men kan øke risiko for senere overvekt og hjerte-kar sykdom i voksenalder. God ivaretakelse av gravide med alvorlig svangerskapskvalme er derfor viktig også for fosterhelsen – og dermed folkehelsen. Og derfor er forskning på kvinnehelse ekstra viktig for å sikre god folkehelse.

Å være kvinnehelseforsker i Helse Nord

I dagens pressede økonomiske situasjon er det utfordrende å drive klinisk forskning. Sykehusene har hverken bemanning eller økonomiske incentiver til at klinikerne skal kunne drive forskning.

Jeg har i flere år spøkt med at dersom forskningsaktivitet ga DRG-poeng (takstsystem som gir inntekt), i likhet med pasientrettet arbeide, så ville man nok raskt klart å rydde tid til slik aktivitet i spesialisthelsetjenesten. Men kanskje bør det ikke bare forbli en spøk, men på alvor inkludere forskningsaktivitet i innsatsstyrt finansiering?

I Norge har vi et godt utgangspunkt for å drive god kvinnehelseforskning; vi har både gode registerdata og god infrastruktur for å håndtere sensitive data. Vi har høy grad av likestilling og lever i et samfunn som – tross alt – ser god kvinnehelse som viktig. Betingelsene for å kunne drive god kvinnehelseforskning burde derfor være meget gode – men vi kan utnytte mulighetene mye bedre.