Vi er stadig vitne til at kraftbransjen og kraftlobbyen tar til orde for stadig mer økt kraftproduksjon, økt overføringskapasitet mellom nord og sør og mellom Norge, UK og kontinentet. Dette begrunnes ofte med at forsyningssikkerheten til norske forbrukere må bedres.

Budskapet er ofte som følger:

«Nord-Norge har et betydelig kraftoverskudd som må gjøres tilgjengelig for resten av Norge og EU, ikke minst for å nå klimamålene 2030. Økt overføringskapasitet må etableres!»

Forsyningssikkerhet er mandatet til NVE og Statskraft, og i dag må man jo si at man har lykkes. Totalt sett har Norge et overskudd som kan eksporteres på 20 TWH

Problemstilling

Spørsmålet om hvor mye «innstengt» kraft vi faktisk har i Nord-Norge er i beste fall åpent eller i verste fall en synsing. Vi ser at industrietableringer langs kysten, der strømnettet har nådd sin kapasitetsbegrensning, blir satt på vent eller i verste fall ikke realisert, fordi det såkalte anleggsbidraget blir så stort at det en økonomisk flaskehals for investorene.

Tilgang på kraft er svært viktig for å kunne øke verdiskapningen langs kysten, både med tanke på utvikling av eksisterende produksjonskapasitet, planlegging og investering i videreforedling og ikke minst kunne «flytte hjem» videreforedling som i dag foregår i EU. Flyfrakttilbud fra Evenes flyplass, direkte til oversjøiske markeder i USA og markedene i Asia, gjør det nå mulig å kunne tilby verdens beste kvalitet av både rød og hvit fisk i markedene

Flere bedrifter på Senja og i Ofoten og Sør-Troms har i dag store utfordringer når det gjelder å få nok effekt og kapasitet levert. Dette er bedrifter som ligger «usentralt» i forhold til større befolknings-konsentrasjoner, men som er svært viktige i forhold til landsdelens verdiskapning. Eksempelvis har man i Husøy på Senja en forsyningssituasjon som medfører at man for å unngå produksjonsstans – har etablert en batteripakke som teoretisk sett kan dekke opp for et nett som ikke er dimensjonert for verken dagens strømbehov eller produksjonsøkning. For å få økt nettkapasiteten må det betales et anleggsbidrag som skal dekke inntil 100% av anleggskostnadene.


Bør ikke samfunnsansvaret til Statnett og de regionale nettselskapene gå lenger, med tanke på sysselsetting, beredskap, verdiskapning og ikke minst bolyst? Produksjonsbedriftene i distriktene er ofte hjørnesteinsbedrifter, som betaler til dels mye skatt, og blir som en følge av bestemmelsen om anleggsbidraget – ilagt en ekstra skatt i og med at staten har organisert seg bort fra sitt ansvar.

Eksisterende forsyningssituasjonen – utover sentralnettet som er statens ansvar - medfører at næringsutvikling som kunne blitt etablert i distriktet, uteblir. Næringsetableringer i forhold til sjømatproduksjon, bør – både ut fra kvalitets- og logistikkhensyn, skje nærmest mulig produksjon/leveringssted av fisk.

Organiseringen av strømnettet virker slik vi ser det, sentraliserende, gjennom at kunde som har nettbehov må betale et anleggsbidrag som dekker inntil 100 % av investeringen. Den store vinneren opp i det hele blir staten ved Statnett som slipper å bruke penger på styrking av strømnettet og den lokale nettleverandøren som i tillegg til å slippe å betale for fremføring av ny kapasitet, får betalt nettleie pr overført kwt.

Behovet for kraft ut til kysten, der eksportnæringene i Nord-Norge er lokalisert, er udiskutabelt. Samfunnet har gjennom den regulering som i dag finner sted, skapt en konkurransevridning i forhold til lokalisering, ikke bare mellom Nord-Norge vs Østlandet, men også internt i Nord-Norge. Ofte ender det dessverre med at investeringer da uteblir.

Effekten av denne myndighetsreguleringen er ikke akseptabel, spesielt med tanke på at vi ser at myndighetenes alternative bruk av strømmen er å sende den sørover.

Innestengt kraft

Det haster med å løfte nettproblematikken opp på samfunnsagendaen. Nettselskapene oppleves å være svært konservative, noe som kan være et resultat av myndighetsregulering. Dette er noe selskapene i og for seg selv anerkjenner[1]

Slik det er nå, går Nord-Norge glipp av mange store industrielle muligheter fordi strømnettet rett og slett er for dårlig – fra sentralnettet og ut til distriktene. Kraften er dermed ikke tilgjengelig for industriutvikling på Senja, og i fjordene i Ofoten og Sør-Troms.

Dermed blir utsagnet om «innestengt kraft» i Nord-Norge lett uforståelig. Industri og næringsliv i Nord-Norge får ikke, p.g.a statlige reguleringer tilgang på kraften som faktisk finnes i landsdelen. Dette fordi en sterk strømlobby har fått muligheten til å definere hva, hvor, hvem og hvordan vedr. kraftsituasjonen. Svaret denne lobbyen gir våre politikere er økt eksport, og dette argumentet er mer basert i økt inntjening enn i forsyningssikkerhet.

  • Det planlegges industrietableringer flere steder i Nord-Norge, basert på at overskuddskraften som er etablert, kan og bør utnyttes lokalt
  • Videreforedling av fiskeprodukter (porsjonspakninger og filetproduksjon for det amerikanske marked) som i dag foregår i EU, kunne enkelt vært flyttet til Nord-Norge hvis man hadde en forutsigbar strømtilgang ute til anleggene. Logistikkløsningene for effektiv transport til markedene er allerede på plass!
  • Eksisterende industri langs kysten sliter med nok tilgang på strøm og investorer må for å løse dette betale anleggsbidrag inntil 100%
  • Organisering av strømnettet virker som et sentraliserende ledd, og med de priser som i dag er på kontinentet, er det nærliggende å tro at både sentrale politikere, kraftlobby og kraftbransje er tiltrukket av mest mulig eksport, og heller ha lite oppmerksomhet på tilrettelegging for lokalt næringsliv.

Å snakke om innestengt kraft i Nord-Norge, før man faktisk har etablert en tilfredsstillende og fremtidsrettet forsyningssituasjon ut fra sentralnettet og til den industrien som har behov for det – ute ved kysten og på øyene – blir derfor lite forståelig.

Anleggsbidrag ser ut til å være etablert mest fordi staten ved Statnett ikke ønsker å foreta ulønnsomme investeringer. Jeg vil da minne om at det viktigste mandatet til Statnett er forsyningssikkerhet til industri og befolkning i Norge. Dette synes å være glemt når Statnett kan importere høye priser fra EU og UK. Tidligere har det aldri vært diskutert å etablere kabler mellom Nord og Sør – i alle fall ikke med forsyningssikkerhet som argument.