Gå til sidens hovedinnhold

Den første jobbreisen

Et tilbakeblikk på syttitallet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var i de dager man ikke gikk så mye rundt på gjengrodde stier, men hadde hele voksenlivet foran seg. Det vil si. det var på begynnelsen av det glade syttitallet. Den gang håret ennå var langt og mørkt og intakt, og skjeggroten i sin spede begynnelse.

Man hadde fått beseglet sitt aller første ordentlige arbeidsforhold og skulle reise ut. Måtte tjene litt penger for å kunne fortsette på skole. Da var det naturlig å søke seg til fiskeindustriarbeid i Finnmark. Til for eksempel fiskebruket Kr. Voie AS i Båtsfjord.

En fin, tidlig vårkveld tok jeg hurtigruta nordover fra Tromsø. Hadde lugar og sov relativt godt.

Ved ankomst i fiskerihovedstaden i Finnmark ble jeg mottatt av kaiformannen. Fikk tildelt rom på et gammelt, slitent hybelhus på kaia, ble fort innlemmet i arbeidsstokken og tok umiddelbart fatt på jobben som kaiarbeider.

Alt var nytt og spennende! Både stedet og arbeidet og menneskene man traff. Jobben bestod i hovedsak i å motta fisk som et stort antall fiskebåter leverte, også ”Einar Helland” fra Storfjord. Nesten hele døgnet - all slags fisk; torsk, sei, hyse, brosme, men mest blåkveite. Det ble mange sene kvelder og netter på kaia, i sløying og fiskeslog. I litt roligere perioder hadde vi mange andre oppgaver som var naturlig og nødvendig på et fiskebruk da. Både på tørrfisklageret og i fryserommene. Og på fiskehjellene ovenfor bruket. Det var både akkord og timebasrt arbeid - og masse overtid.

På den tida var det stor virksomhet på fiskebrukene langs hele finnmarkskysten. Fiskeriene var på topp. Brukene stod nærmest i kø bortetter værrene. Det var den rene klondyke-stemning. Og det tiltrakk seg følgelig mangeslags folk.

Språket og tonen på kaia var røff, men fair. Fiskerne som i dagevis hadde vært ute på havet, ville bare få sløyd unna fangsten i en fei, motta oppgjøret og klargjøre for en ny tur. Eller de tok seg en fest…

Hver fredag var det å gå inn på brukskontoret som lå i første etasje på hybelhuset, der man fikk lønna utlevert i rene penger i en konvolutt. Da var det å sammenligne antall oppgitte timer med utbetalt lønn. Akkordoppgjør var utenom. Men alltid stemte det. Ofte var utbetalinga rundt tusen kroner. Og da følte en fattig arbeidergutt seg rik!

Det var mange fargerike personer som jobbet i fiskeindustrien på tidlig syttitall. I mange av dem hadde dessverre alkoholen tatt et skikkelig tak, men alle hadde integriteten i behold. Iallfall husker man det sånn i dag. Og de fleste var fra Troms.

Jeg bodde på et tomannsrom i lag med en kar ifra Målselv. Han drev på med kroppsbygging – bodybuilding som det vel heter på nynorsk. Han hadde en særdeles velbrukt Bullworker og diverse strekkmannualer som han med dødsforakt til stadighet mishandlet.

Lenger bort i gangen bodde det en liten, tett, temmelig alkoholisert kar fra Senja. Han var ram til å jobbe, og han måtte jo ha en særdeles god konstitusjon, minst på linje med Jack London! Han skulket aldri jobben og drakk desto mer. Hver dag, etter jobb. Og på søndagene, etter en fuktig helg, hendte det altfor ofte at han ble fri for drikkevarer. Da var det krise i hele hybelhuset. Da gikk han gjennom ild og vann for å få tak i mer å drikke. Aqua velva etterbarberingsvann kunne da gli ned gjennom halsen hans, til stor tilfredsstillelse.

En interessant fyr! Ikke på grunn av drikkemønstret, heller pga av hans intellekt. Han hadde, især etter inntak av div. fludium, noen interessante tanker. Hans livsanskuelse og hans teorier og meninger om politikk og samfunnsliv var helt på kanten av det man på dette tidspunkt i livet, fullt ut var i stand til å forstå. Men jeg hadde stor sans for hans utlegninger. Jeg forsto iallfall såpass at han var en glødende venstreradikaler. Som nok på den tiden hadde en litt annen betydning og klang enn i dag. Temmelig langt til venstre for datidens AP, og mye lenger enn nåtidens!

Og så var det hans rake motsetning og gode kompis, fra samme bygd. Han også litt oppi årene. Han smakte aldri alkohol, snakket lite, og hadde den lasten at han røykte (som alle andre); det vil si han kjøpte aldri røyk sjøl. Han var så gnien at han samlet de utrøykte sneipene han kunne finne rundt omkring i askebegrene – og han var hele tiden på leiting etter sneiper. Og når han fikk nok tobakk til en sigarett, så rullet han den til åpenbar stor nytelse! Det virket ikke som han hadde noen som helst interesse for menneskene rundt seg.

Begge disse to hadde i årevis jobbet rundt omkring på forskjellige fiskebruk.

Så var det en muskelsterk (selvutnevnt!) balsfjording, omtrent på min alder. Han likte iallfall å måle krefter. Og å få bekreftende tilbakemeldinger på sin styrke. Han digget Emerson, Lake & Palmer.

Og det var ikke minst storsjarmøren fra Olderdalen. Han avstedkom mange sjalusi-scener og tårevåte jenteskjebner på sin vei! De norske og finske filetjentene falt som fluer for ham - nesten bokstavelig talt. Vi andre gutter, som sto i andre linje i så henseende, prøvde å trøste disse fortvilte jentene så godt vi kunne, og var nok ikke større på det enn at vi kunne trekke noen veksler i denne sammenheng og utnytte deres sårbare situasjon. Sånn var det bare.

En annen kar, som hadde det privilegium å bo på enmannsrom rett over gangen, var fra indre Kåfjord. Han var litt eldre, hadde mer livserfaring og følte nok litt ansvar for oss unge jyplinger som etter inntak av bare noen øl kunne gå litt av skaftene, i ungdommelig overmot.

En gang satte han oss alle på plass: Noen, og især den sterke balsfjordingen, hadde lenge utfordret ham til håndbak. Han hadde alltid tidligere bare føyset det vekk. En kveld syntes han sikkert det kunne være nok av dette maset – og tok imot utfordringen. Han sa på sin typisk rolige måte at hvis det er noen av dere som tror at dere kan slå meg i uansett styrkeprøve – så kom igjen.

Det ble håndbak, det ble fingerkrok, det ble tilslutt rene brytekamper på rommet. Trenger jeg å nevne at han slo oss suverent i alt. Vi ble satt skikkelig på plass, ja. Selv balsfjordingen ble litt mer tilbaketrukket resten av tida. Og vi var en fire-fem stykker.

På et litt annet grunnlag er jeg evig takknemlig overfor denne kåfjordingen. Han reddet min heimreise, da arbeidsforholdet mitt var slutt. Under avskjedsfesten så han seg nok nødsaget til - av åpenbare grunner - å ta vare på min særdeles voluminøse pengebok, inneholdende hele min til da opparbeidede kapital; hurtigrutebilletten heim, velfylt postsparebankbok og noen store sedler pluss masse mynter.

Da jeg våknet morgenen etter trodde jeg at jeg hadde mistet alt i løpet av nattas mange tåketimer. Jeg var helt innstilt på å måtte jobbe noen dager videre, for i det hele tatt å få penger til billetten heim. Det heter vel å bli akterutseilt… Det hadde vært surt det!

Da jeg oppsøkte kåfjordingen på rommet hans utpå ettermiddagen og utla min store fortvilelse, kunne han, etter en laaaaaang kunstpause, trekke opp min før nevnte bok – med alt innhold! Han sa også noen formanende ord…

Kan man kanskje ikke være i et evig takknemlighetsforhold til en sådan person? Husk: Jeg var i mine ungdoms år.

Må også få nevne kokka som huserte kjøkkenet på huset. Hun var fra stedet og var ei flott dame! I den betydningen at hun hadde en moderlig omsorg og visste ikke hva godt hun kunne gjøre, især for oss yngre. Hun var alltid i godt humør og hadde glimt i øyet. Hun var et naturlig midtpunkt ved alle måltider. Og så laget hun den fantastisk gode maten. Tradisjonsmat, mange vidunderlige fiskeretter.

Det var så mange mennesker som kom i ens vei. Både på Voie-, Nils H. Nilssen- og Aarsætherbruket. Noen helger traff jeg tre-fire skibotnværinger som jobbet på Neptun-bruket litt lenger uti værret. En av dem kunne nylig fortelle meg at han kom heim mer blakk enn da han reiste!

På den tida var det ikke flyplass i Båtsfjord. Og vegen over Båtsfjordfjellet var stengt på vår- og vinterstid. Så kontakt med utenverdenen måtte i all hovedsak skje sjøverts.

En kai-kollega fra Karlstad og jeg var ofte i helgene på tur rundt omkring i nærområdet. Ikke minst på ”fjellet” ovenfor bebyggelsen for å ta bilder. På søndagene var vi på Vårsol fiskarheim og spiste middag.

Når helga stod for døra og ukas arbeid var unnagjort, var det hver seg å gå på utsalget og kjøpe øl. Det kunne være på kassevis. Sånn var det. Da ble det sammenkomster i de forskjellige rommene rundt om på huset. På lørdagskveldene var det særdeles stor aktivitet! Da kunne nok enkelte fester utarte litt… Mange av stedets ungdommer oppsøke oss. Og ikke minst jentan på fileten kom på besøk. De bodde og jobbet i hybelhuset og filetfabrikken vis-a-vis. Og som oftest ville de oppsøke denne irriterende sjarmøren ifra Olderdalen!

Men likevel, eller kanskje nettopp derfor: På et slitent hybelhus, da livet pulserte heftig og sterkt, etter noen pils og alt var såre godt, ja da kunne man smake en flik av kvinnens (jentas) ypperste hemmeligheter…

En gang havnet undertegnede og den før nevnte balsfjording i regelrett håndgemeng utenfor hybeldøra til ei av filetjentene. Vi hadde nok begge intensjoner om å avlegge henne et besøk. Da hun oppdaget hva som foregikk, kom hun ut og ga oss begge en streng marsjordre. Hennes ord var lov og ikke til å misforstå. Vi vandret fra valplassen, litt slukkøret og med uforrettet sak, men vel forlikte! Og var skjønt enige om at når alt så galt skulle skje, så var vendingen i saken for oss begge en bra løsning. Samtidig passet vi på at den andre ikke skulle snike seg tilbake.

I et festlig lag helga etter kunne hun more seg kostelig over disse to brushaner, som bokstavelig talt hadde sloss om hennes gunst. Forgjeves, men dog. Det syntes som om hun likte det litt også, hva vet vel jeg. Kvinner er kvinner…

Så var det Skansen, dette flotte huset som var plassert på høyden, litt ovenfor alt. Der var det kino, der foregikk det meste av kulturaktivitetene. Ikke minst offentlige fester. Jeg vil tro at mange som frekventerte Båtsfjord på denne tida – i stor grad fiskere – vil huske dette bygget. Det vil si, noen husker sikkert ikke noe som helst! En del av denne yrkesgruppen hadde vært lenge ute på havet og kom til fiskerihovedstaden for å slå seg løs etter levering av fangsten. Naturlig nok. Noen kunne være mer utagerende enn andre. Og de fleste hadde i tillegg, folkelig sagt, lyst på kvinnfolk. Husker spesielt en fest der: Vegen opp til Skansen går skrått opp til huset, omtrent hundre meter. Denne vegen var en sen lørdagskveld, tett i tett belagt med slåsskamper, blodet fløt, det var kamper mellom fiskere, landarbeidere og lokalbefolkning i en herlig blanding. Sykestua må i ettertid hatt travle tider!

Dagen derpå var sikkert det meste glemt. Som naturlig for en hovedstad med respekt for seg sjøl. Og mandagen var det på jobb igjen. Enten på kaia eller i båten. Og alle så fram til å slå seg løs igjen neste helg…

Så var det søndager hvor man uskyldig gikk rundt og leide på en av stedets unge piker. Og var angrepet av forelskelse, og lammelse - ikke minst i tungebandet, man mistet det lille man måtte ha av talegaver! I den grad det i det hele tatt hadde vært et forhold, så slo hun selvfølgelig opp. O herlige tid!

Man tok det meste på impuls: Ei helg kjøpte man hurtigrutebillett til fylkeshovedstaden, uten på forhånd å ha avtalt noe som helst med sine slektninger om at man hadde til hensikt å avlegge et besøk. Ved ankomst oppdaget man til sin forbauselse at personene ikke var til stedet. De var på hytta. Da var det å vente og trø i mange timer til båten gikk tilbake igjen. Og Vadsø var, heller ikke på den tida, veldig tett belagt med kafeer og utesteder, der man kunne ta en kaffe eller annet.

Man kjøpte sitt første stereoanlegg, med høyttalere med den formidable styrke på 2x4 watts utgangseffekt! (Et anlegg man forøvrig måtte stampe året etterpå til en grådig brukthandler i Grønnegata i Tromsø). Og sine første musikkassetter. Man oppdaget ikke minst Cat Stevens, Neil Young ogmange flere. Musikk man også i dag gjerne lytter til.

Jeg vil ikke påstå at dette var den store dannelsesreisen, og langt ifra en klassereise. Det blir altfor pretensiøst å hevde. Men kanskje uansett et bitte lite snev av begge? Liker å tro det! Jeg har tatt utallige reiser siden – i mange områder og på mange plan. Som de fleste av min generasjon. Men noen reiser etterlater større spor enn andre; den aller første arbeidsreisen.

Etterord: Har mange ganger senere besøkt Båtsfjord, og med litt vemod registrert at de aller fleste (alle?) fiskebruk i dag er nedlagt. Som landmåler, midt på 80-tallet, var jeg med og stakk ut de nye vegtraseene over Kongsfjord- og Båtsfjordfjellet, og oppdaget da Kongsfjordelva - denne perlen av alle Finnmarks mange smålakse- og sjøørretelver!



Kommentarer til denne saken