Problemet er rett og slett mangelen på alminnelige, moderne boliger. Eldre hus som vil koste to millioner å totalrenovere til en moderne bolig kan man nok få kjøpt. Men bankene vil ikke finansiere oppussingen.

Senja

Fra Senja er situasjonen denne: Sjømatbedriftene her har investert flere milliarder i moderne produksjonskapasitet. Det har vært en økning i antallet arbeidsplasser. En kartlegging at sjømatbedriftene her kan ansette mellom 400 og 800 nye de neste tre årene. Men det finnes ikke boliger i bygdene der oppdrettsanleggene ligger og fiskeflåten lander enormt rike fangster til moderne foredlingsanlegg.

Når ansatte i sjømatbedriftene i alderen 50+ snart går av med pensjon og blir boende i sine hjembygder, skaper boligmangelen en bemanningskrise, og deretter en produksjonskrise.

Nybygg

Noen tenker kanskje: Har det ikke vært fraflytting og forgubbing i flere årtider, det må da finnes boliger?

Det har vært en nedgang i folketallet ved at unge har dratt fra utkanten i 40 år. I hus der det en gang bodde fire til seks personer, bor det i dag bare en eller to. Det betyr ikke at huset er til salgs. Og når den siste av foreldrene dør, velger arvingene ofte å beholde barndomshjemmet som et landsted. Hva gavner det dem å selge? Salgsprisen utgjør kanskje 150.000 på hver.

Det må bygges nye boliger i distriktene og de eldre boligene her må moderniseres. Uten tidsmessige boliger i Norges svært produktive sjømatbygder stanser rekrutteringen opp. Det er alvor nå!

Kunnskapsbanken Nord Norge presenterte i slutten av mai en undersøkelse som viser at det i flere kommuner i Nord Norge ikke er bygget en eneste ny bolig de siste ti år. Null.

Gått ut på dato

Et hovedpoeng er at boligene i distriktene har sakket akterut i standard i forhold til byene i mer enn 30 år, det er bygget svært lite nytt siste 40 år - og da blir prisene lave.

Ser du et nytt hus, er det ganske sikkert bygget av en noe pengesterk lokalpatriot som har klart ønske om å bo der i 50 år til. Én ble nylig spurt om han var interessert i å selge? - Ikke om jeg fikk 10 millioner, lød svaret.

Det finnes boliger bygget i årene 1945 – 1970. Men unge par rygger i døra, om de i det hele tatt stiller på visningen: eternitt på ytterveggene, isolasjon og el-anlegg fra byggeåret, linoleum på gulvene, vinduer, bad og kjøkken fra 70-tallet. Selv om boligen er til salgs for en million, vil det koste en eller to å sette det i stand til en tidsmessig bolig. Og det vil bankene ikke finansiere.

Og ingen foreldre vil utsette sine barn for 70-tallets boligstandard. De unge blir i byene, og betaler der åtte millioner for en bolig som hvis den lå på Senja ville omsettes for to eller tre.

Byene har dratt ifra

I større norske byer har boligstandarden aldri vært høyere enn nå. Verdistigningen siste 30 år har «betalt» oppussinger og standardhevinger, sammen med rentefradraget og realrenta. Bankene låner mer enn gjerne til oppussing – der. Den som kjøpte en enebolig i Oslo i 1992 for én million er på 30 år blitt mangemillionær – en gevinst som normalt er skattefri, også som arv. Nå for tiden arver kjøperne fra 1992 sine foreldre.

Historiene om unge som har søkt lån for å bygge nytt, men fått nei i banken er mange. Og det har skjedd gjennom statlig pålegg ved boliglånsforskriften. Den skulle dempe dramatisk prisvekst i byene, men slo inn også for rehabilitering og nybygg, her hvor prisene er lave.

Markedet, sterkt påvirket av statlig utlånsregulering, har utviklet en utilsiktet og uønsket skjevhet – helt i det stille, – som nå kan og må korrigeres.

Vi har etter innslaget på Helgemorgen svært store forventninger til Sigbjørn Gjelsvik når han fokuserer på den varslede boligmeldinga og distriktsmeldinga, og ønsker ham velkommen til å se selv på Senja.

Det handler selvsagt om finansiering, og da er heldigvis løsninger svært lett å finne. I byene er hyppige standardhevinger betalt av verdistigning og gunstige skatteregler. I utkantene må staten nå inn for å rette opp utilsiktede virkninger av boliglånreguleringen. Å refundere momsen for istandsetting og nybygg til bolig i en virkemiddelsone, er lett å forstå og vil bli positivt oppfattet av unge som vurderer å jobbe i sjømatbedriftene i utkantene. Boligeierne her har ikke fått den enorme skattefrie gevinsten på å bo, som mange har fått i byene. Nå er det på tide å rette opp litt av denne enorme skjevheten.

Skal vi mangedoble norsk sjømateksport, kommer vi ikke utenom kysten.