Gå til sidens hovedinnhold

Den danske veien

Veien ut av Arbeiderpartiets krise kan finnes i Danmark.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den nye sosialdemokratiske innenriksministeren i Danmark er en av Skandinavias mest interessante politikere. Kåre Dybvad er forfatter av to omdiskuterte bøker de siste årene, «Utkantmyten» og «De lærdes tyranni». Den første er et oppgjør med hovedstadens karikaturer av en fallert periferi, den andre gir ny innsikt i overproduksjonen av akademikere, og mangelen på fagutdannet arbeidskraft.

Nå har han fått i oppgave å stoppe sentraliseringen, som også i Danmark har forskjøvet tyngdepunktene i det politiske landskapet.

I et intervju med «Weekendavisen» sist helg forklarer Dybvad sitt prosjekt i kortform. Det handler ikke om en lengsel etter å stå på et postkontor med en giro i hånden. Men om å sikre legedekning, sykepleiere og utdanning til folk der de bor.

Han lover en stor satsing på veier og jernbane i distriktene. Han vil lokalisere alt av nye statlige arbeidsplasser ut av København, helst til steder hvor det finnes gode faglige miljøer fra før. Ideen er i sum en aktiv stat som redskap for industriproduksjon og et lønnsomt næringsliv i hele landet.

Det danske sosialdemokratiet har staket ut en kurs som har gitt bevegelsen en renessanse. Kombinert med resolutt styring under pandemien har det gitt nesten 35 prosents oppslutning.

Resepten er både gjennomtenkt og tydelig. Den henvender seg til brede lag i middelklassen og arbeiderklassen. Ambisjonen er å reise byggverk mot fellesskap som faller fra hverandre. Det innebærer et steg til venstre i fordelingspolitikk og økonomisk politikk, og et stort steg bort fra ytre venstre i verdispørsmål og innvandring.

Arbeiderpartiets danske slektning har også fanget opp den folkelige protesten mot sentralisering, og frustrasjonen fra utkantfolk som føler seg oversett og marginalisert.

Den nye innenriksministeren har også satt fingeren på et annet ømt punkt i den politiske debatten; den utopiske forestillingen om at løsningen på alle problemer er å sende all ungdom inn på universitetene. Erfaringer fra pandemien viser nå hvordan Norge er blitt akademisert bort fra grunnleggende arbeidskraft, og respekten for den. Den totale avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft er neppe bærekraftig.

På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 – dette var to år før hun ble dansk statsminister - kom Mette Frederiksen for å holde såkalt hilsningstale. Mens Ap-landsmøtet var ivrig opptatt med å diskutere religions- og livssynsfag i skolen, leverte hun resepten sin rett foran nesen på et norsk søsterparti som allerede da var rådville og i en begynnende krise.

Fredriksen advartemot oppløsning av den sosiale kontrakten og verdirelativisme i møtet med religion og kultur. Hun oppsummerte med at sosialdemokratiet ikke kan vinne uten å adressere fire hovedutfordringer: a)Ukontrollert globalisering, b)store og vedvarende strømmer med flyktninger og migranter, c)økende ulikhet og d)økt press på lønnsmottakernes rettigheter. For å integrere dette i praktisk politikk, har de danske sosialdemokratene erkjent at man inntil videre må vinke farvel til noen velgere blant storbyenes eliter, for å kunne henvende seg til tradisjonelle kjernegrupper.

Budskapet hennes har vært konsistent og tydelig. Sosialdemokratiet går til grunne hvis man blir del av en politisk klasse som mister jordingen med landet utenfor hovedstaden, og med vanlige arbeidsfolk.

Siden har Frederiksen, som også låner autoritet fra sin oppvekst som typografdatter fra Aarhus, også klart å integrere en ambisiøs klimapolitikk i dette regnestykket. Den har fokus på gulroten (grønne industriarbeidsplasser), ikke straffen og pisken (avgifter).

Hun ser ut til å ha funnet en politisk vinneroppskrift ved å erstatte verdibasert symbolpolitikk med reell interessepolitikk for lønnsmottakere. Det er kjernen i en imponerende operasjon som har modernisert sosialdemokratiet som ledende samfunnskraft i Danmark.

Om den samme nyorienteringen er mulig i Norge, gjenstår å se. Angrep på Senterpartiet - som har stjålet Arbeiderpartiets klær - virker som en forlokkende strategi i en desperat situasjon. Men kanskje er det allerede for sent. På Youngstorvet må det være fortærende å tenke på at det var Senterpartiet som raskt tok kopi av Kåre Dybvads oppskrift, og inviterte ham til fylkesårsmøte i Hedmark.

Kommentarer til denne saken