Gå til sidens hovedinnhold

Den brysomme mannen

Sammenbrudd ved Nordnorsk Kunstmuseum.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I mars i fjor ble Jeremie McGowan fjernet fra sin stilling som direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum.

Nå krever han erstatning for urettmessig avslutning av arbeidsforholdet. Den første dagen i Nord-Troms tingrett mandag løftet fram de vonde intrigene i det som engang var en nordnorsk stolthet; Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø.

Institusjonen har de siste årene høstet mye anerkjennelse for kunstnerisk mot og kraft. Det har vanket priser for formidling og museet har fått nasjonal oppmerksomhet. Utad fremsto det som en suksess.

Men i kulissene har det vært alt annet enn harmoni. I retten mandag ble det presentert dokumenter som avdekket et giftig arbeidsmiljø, med gråtende ansatte, og dype konflikter både mellom ansatte og mellom styremedlemmer og direktøren.

Nå ligger omdømmet til Nordnorsk kunstmuseum delvis i grus, etter de opprivende konfliktene som er knyttet til McGowans avgang.

Styret sier de var tvunget til å avslutte arbeidsforholdet med bakgrunn i det som var en leder som manglet kontroll på virksomheten, både økonomisk, håndtering av de ansatte og styrevedtak som ikke ble fulgt opp.

Men styret har vært splittet i synet på dette. Derfor trakk mange kulturprofiler seg i protest mot behandlingen av en direktør som de oppfattet som visjonær, og som hadde evnen til å utfordre og provosere.

At vi står overfor ulike syn på kunstens funksjon er trolig en del av et sammensatt bilde. McGowans støttespillere hevder vi har vært vitne til en politisk intervensjon. De lener seg mot en fortelling om den venstreradikale og samevennlige aktivisten McGowan – med «avkolonialisering» som sitt prosjekt - som ble en torn i øyet på Høyre og Frp-politikerne som Solberg-regjeringen plasserte i styret.

Den avsatte direktøren beskrev i sin forklaring i retten hvordan sentrale styremedlemmer virket fullstendig uinteresserte i selve formålet – altså kunsten. De var sjelden eller aldri å se i museet i Tromsø, aldri til stede på utstillinger eller andre arrangementer. Styrevervet fremsto mest som en pyntegjenstand.

Han hevder dessuten at han i 2017 kom til et museum der forvaltningen av samlingene var uforsvarlige i et falleferdig bygg i Tromsø. Det fantes verken digitaliseringsarbeid eller personalhåndbok.

Men McGowan er ikke bare kunstfaglig skolert. Han er ikke helt fremmed for politisk spill selv. Han ba for eksempel eierne i Kulturdepartementet om å oppnevne flere av sine nærmeste støttespillere i det samiske miljøet til styret.

På motsatt side var Høyre-politikeren fra Sortland, Grete Ellingsen, fast bestemt på å fjerne McGowan. Det ble drevet et heftig bakspill gjennom tekstmeldinger og epost, der ble kun noen få utvalgte styremedlemmer invitert inn for å slutte seg til jakten.

Da Ellingsen tiltrådte som styreleder i januar, gikk det unna i et rasende tempo. Bare to måneder inne i styreperioden var McGowan satt på dør. Kanskje har man her flytt med på en sterk understrøm, og forhåpentligvis vil rettssaken denne uka gi noen svar på hva dette handler om.

Det kan være flere ulike agendaer som møtes i skjæringspunktet mellom regionalpolitisk maktspill og ulike syn på kunstens samfunnsrolle, med ett felles mål for øye: At det beste for mange vil være om den brysomme direktøren får sparken.

Juridisk peker mye i retning av at styret er på trygg grunn fordi McGowan hadde fraskrevet seg sitt eget stillingsvern i arbeidsavtalen. Dermed kunne arbeidsforholdet avsluttes når styret måtte ønske det, uten å begrunne det nærmere. McGowans advokat Trond Skogly argumenterer med at det likevel er begrensinger i styrets myndighet til å avslutte arbeidsforholdet.

Skittentøyvasken i retten de neste dagene kommer uansett til å bli et bittert oppgjør. Begge sider har innkalt en rekke vitner. Samtidig skal styreleder Grete Ellingsen forsøke å ansatte ny sjef ved Nordnorsk Kunstmuseum.

Det drøyer. Og det kan ha sine grunner. Det er tross alt ikke så lett å få noen til å stikke hånda frivillig rett inn i et vepsebol. For den store taperen i det rettslige oppgjøret er institusjonen Nordnorsk Kunstmuseum.

Kommentarer til denne saken