Etter demonstrasjonen i Oslo og regjeringens innrømmelse av et pågående menneskerettsbrudd, peker media på hvilke negative konsekvenser reinbeiterettigheter har for Nord Norge og Finnmark spesielt. Vi observerer en rørende omtanke for regionen parallelt med påpekning av raskt synkende folketall og viktigheten av å sikre stabil bosetting i Norges grenseområde mot øst.

Omtanken er imidlertid tydelig knyttet opp mot energisektoren og industrialiseringsplanene for landet med Finnmark inkludert.

Kystens Tankesmie har gjennom flere år pekt på hva som er den mest iøynefallende muligheten for sikring av næringsutvikling og bosetting i Finnmark. Formålet er nedfelt i Havressursloven om at lokale marine ressurser skal sikre ei bærekraftig og lønnsom forvaltning og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Ingen fylke/region har så rike lokale ressurser på og like utenfor kysten som Finnmark. Kystsamfunnene har god tradisjon med å utnytte fiskeressursene gjennom generasjoner. Det det har skortet på er god tilrettelegging for næringsaktiviteten. Og spesielt har dette vært gjeldende de siste 20-30 årene.

I denne perioden har vilkårene i kvotepolitikken gått i kraftig disfavør av Finnmark. Se bare på tabellen nedenfor med oversikt over nedgangen i folketallet i perioden 2000-2019 i fylkets fiskerikommuner som i årene 2000-2002 fangstet over 100 tonn pr. år.

Folketallsutvikling 2000-2019

Kommune / nedgang i prosent

Loppa - 50,20
Vardø - 26,80
Berlevåg - 23,80
Måsøy - 19,30
Hasvik - 15,60
Lebesby - 12,30
Porsanger - 10,80
Gamvik - 9,60
Nordkapp - 8,10
Båtsfjord - 7,80
Tana - 4,90
Nesseby - 2,00
Vadsø - 1,90

Av Finnmarks 18 kommuner har 15 hatt nedgang (13 av dem i tabellen). Kun Sør-Varanger, Hammerfest og Alta har hatt vekst.

Kommentar til tabellen

Av kommunene med knapt 10% minket folketall finner vi Nordkapp og Båtsfjord. Disse er solide fiskerikommuner takket være dyktige fiskeriaktører med gode landinger av egnet råstoff for bearbeiding. Dette har medvirket til at de kommer relativt godt ut rangert blant kystkommunene. Tana og Nesseby har klart seg relativt bra noe som kan tilskrives en pen økning av antall fiskere som bl.a har hatt gode fangster og inntekt på kongekrabben.

De 7 kommunene øverst med størst nedgang er alle typiske fiskeriavhengige kommuner som ikke har klart å opprettholde tidligere fiskelandinger. Kvotegrunnlaget er sterkt svekket.

Dersom det er en reell vilje bak omtanken for Finnmark og et stabilt folketall, ligger den desidert største muligheten i å utnytte regionens komparative fortrinn, dvs. de lokale fiskeressursene. Dette fordrer en justert kvotepolitikk som bidrar til at mer ferskt egnet råstoff for bearbeiding landes lokalt.

En satsing og prioritering av fiskerinæringen på lokale aktørers premisser, vil utgjøre en vinn-vinn-situasjon ved at det sjøsamiske miljøet styrkes - samtidig som økt fiskerisatsing på kysten ikke påvirker reindriftssamenes næringsgrunnlag og kultur negativt.