For fjerde gang besværer jeg leserne av Nordlys med min protest mot våpenforsendelser til Ukraina. I vår del av verden, der verdige levekår, utdanning og bevissthet om menneskeverd har nådd nivåer som aldri før i verdenshistorien, foregår en krig med våpen frambrakt av menneskehetens ypperste hjerner, der målet for seier består av det mest primitive: Hvilken side er mest i stand til å forkrøple og massakrere hverandres sønner, brødre og fedre.

Det synes å være kappestrid mellom Russland og Ukraina om hvor mange man har drept av fiendens soldater. Det er grufullt å se hvordan et land smadres og sivilbefolkningen lider. Angst for bombing vet jeg er forferdelig. Jeg er født før andre verdenskrig i Vardø, som var rammet av til dels hemningsløs bombing under krigen. Min familie ble interne flyktninger i eget fylket og mine besteforeldre på begge sider mistet det de eide, som store deler av Finnmarks befolkning. Min onkel og 16-årige kusine ble drept av bombing.

Det hersker ingen uenighet om at krigen startet med et uakseptabelt russisk folkerettsstridig militært angrep den 24. februar 2022 på Ukraina, som oppnådde sin selvstendighet i 1991 med internasjonalt anerkjente grenser. Vi kan også si at alle parter ønsker at krigen skal komme til en slutt, at Russland skal avslutte sine morderiske angrep.

Men hvordan kan det skje? Det er for meg uforståelig at det hersker så stor enighet om dette. Fra første uke og nå snart i et år, har parolen vært at vi, alle land i «vesten», USA aller mest, må sende våpen og forsyninger for å hjelpe Ukrainas motstand. Det pekes nærmest unisont på at ukrainere skal få de beste våpen fordi stillingen på slagmarken vil avgjøre hvordan man står i forhandlingene om fred, som jo engang må komme. Jeg kan skuffet slå fast at alle politiske partier, også SV, ja til og med Rødt, slutter opp om stadig forsendelse av våpen og begeistring for det gigantiske NATO, som etter mitt syn må sees som en viktig brikke i inngangen til krigen.

Mere våpen, er NATOs generalsekretær Stoltenbergs parole. I den omtrent samkjørte propaganda for våpenforsendelser inngår at presidenten i Ukraina kjemper for landets territorium, men også heroisk for «våre verdier» knyttet til motstand mot autoritære regimer og for menneskerettigheter og demokrati. Man er samkjørte i at det ikke finnes alternativer. Jeg spør om det er uviktig hva slags midler man kjemper med for «våre» verdier. Alternativet finnes: Ukraina kan legge ned våpnene for å forhindre større meningsløse ødeleggelser, lidelser og død for sivilbefolkningen. Det internasjonale samfunnet må sørge for forhandlinger. Verdens sympati er på Ukrainas side. Men når dagens mål er å vinne krigen, fullstendig på Ukrainas premisser, ikke få slutt på den, er det lite rom for kompromisser. Det er dessverre fåfengt nå å tro at ledelsen i Russland vil avslutte sine angrep.

Krigen var fra Russlands side var ment å være en oppryddingsaksjon av kortere varighet, noe som viste seg å være fullstendig forfeilet. Den ble en prosess der krigføringen ble mer og mer brutal og der den enorme støtten fra USA og europeiske land ble brukt i russisk statspropaganda. Den fortalte at krigen var et bevis på Vestens, og særlig USAs ønske, om å undergrave og destabilisere Russland.

Krigen er kommet i en fase der det synes tydelig at Russland, og særlig Putin, må gå på et sviende nederlag og tap av all prestisje. Ydmykelse kan føre til forferdelige reaksjoner på kort sikt, og på lang sikt føre til vedvarende fiendskap, noe verden absolutt ikke er tjent med. Ydmykelsen av Tyskland etter første verdenskrig ble et av Hitlers viktigste propagandakort.

Dypest sett kan krigen ses som en fortsettelse av motstanden mot den russiske revolusjonen i 1917. Et autoritært kommunistisk system for ordning av samfunnet ble iverksatt i motsetning til vestlig demokratisk privatkapitalisme. Dette var uforsonlige motsetninger bare avløst av den felles kampen mot Hitler-Tyskland, for så å gjenoppstå i den kalde krigen, der Sovjetunionen og USA kjempet om tilslutning i verden. Fiendebilder og mistillit var dominerende, og rustningskappløp et resultat. Gigantiske ressurser ble ødet og fratatt utvikling av menneskeheten.

I dagens mediebilde synes vi å være tilbake til den kalde krigen. Den verbale støtten til Ukraina har etter hvert blitt mer og mer ensrettet og fri for nyanser. Urovekkende for framtidens håp om fred og forsoning i verden, er at spørsmålet om hvorfor denne krigen kom i gang nærmest er illegitimt å adressere. Det er vanlig å bagatellisere utsagn fra russisk side om truet sikkerhet etter innlemmelsen av randstatene i NATO. «Vesten» visste at tålegrensen gikk ved Ukraina. NATO måtte ikke etableres på kystene av Svartehavet. Byen Sevastopol på Krim ble for mer enn to hundre år siden hovedbasen for den russiske, senere sovjetiske, marinen.

Naturligvis er ikke historiens kompliserte tildragelser unnskyldning for krigersk overfall på en nabostat. Likevel, det var ikke uprovosert. Den demoniseringen og det hatet som nå rettes ikke bare mot Putin, men det russiske folk, er dypt urovekkende. Det er tillit som er den skapende kraften i verden, den vår sikkerhetspolitikk må etterstrebe.