Gå til sidens hovedinnhold

Den akademiske friheten i Tromsø inneholder også retten til å avsløre egne fordommer

Fagforeningene ved UiT har gitt den norske mastersyken et ansikt.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

En gang i blant oppstår det en enkelt sak som forteller mer enn tusen ord. Det vil si, som forteller alt vi på utsiden trenger å vite om tilstanden innenfor husets fire vegger. Nå har det dukket opp en slik sak ved Universitetet i Tromsø. En institusjon der over 4000 personer har fått den store gave det er å utføre en jobb på vegne av oss alle, også de 70 prosentene av den norske befolkningen som ikke har høyere utdannelse.

Det vil si, de som ikke har bachelor eller master kan ikke under noen omstendigheter slippe inn på kontorene ved UiT. De kan nok få lov å servere maten eller vaske toalettene til de høyt utdannede, utover det bør de holde seg vekk.

Kan det virkelig være slik at vårt felles universitet har blitt en boble for denne type dårlig skjult forakt for kunnskap som ikke har utspring, ja nettopp, ved universitetene selv?

En sak i det lokale nyhetsbildet peker klart i retning av at det er nettopp det som er tilfelle. Det handler om en enkelt rådgiverstilling for den nye rektoren, Dag Rune Olsen. Han har lyst ut stillingen på en slik måte at det kan gjøres unntak fra utdanningskravet om minimum bachelorgrad «ved særlig relevant og langvarig erfaring».

To fagforbund, som hevder de snakker på vegne av til sammen 2200 ansatte ved UiT, finner seg ikke i dette.

– Dette er et universitet. Da skal du være kvalifisert, sier Ellen Karoline Dahl, leder for Forskerforbundet ved Universitetet i Tromsø til Nordlys. Og hun følger opp med å si at "dette handler om hvilken type oppgaver som ligger i stillingen. Dette er rådgivning på høyt nivå".

Med andre ord er det, ifølge Forskerforbundet i Tromsø, helt umulig å gi råd «på høyt nivå» hvis man ikke har mastergrad. Om ikke annet, har Dahl nå gitt mastersyken i Norge et ansikt.

Selv ikke om man for eksempel har jobbet som journalist og redaktør i landets ledende mediehus, og vært statssekretær i flere ulike departementer, vil man være i stand til å gi «kvalifiserte råd» på vegne av UiTs interesser. Altså det man må kunne kalle politisk kompetanse «på høyt nivå». I en hard konkurranse om ressurser i universitets- og høgskolesektoren skulle man jo tro at nettopp kunnskap om politiske prosesser og beslutninger, er helt avgjørende for UiT.

Men nå vet vi at det forholder seg stikk motsatt for de ansatte ved UiT. Nå skal det riktignok legges til at forbundet Akademikerne ved UiT har klart å holde hodet kaldt og ikke falt for fristelsen til å dumme seg ut. Tillitsvalgt Ole Martin Loe sier han ikke har noen merknader til utlysningsteksten.

Og fra NTNU og Trondheim kommer det dessuten en dose sunn fornuft gratis og franko nordover til elfenbenstårnet i Tromsø. Fra Arne K. Hestnes, som leder HR- og HMS-avdelingen ved universitetet. - Det er helt legalt å gjøre det slik. Det finnes områder der praksis er viktigere enn utdanning, forklarer han.

Evnen til å bedrive selvskading på vegne av egne medlemmer ser med andre ut til å være proporsjonal med vekttallene ved Universitet i Tromsø.

Jeg kjenner folk som leder store nasjonale virksomheter med flere tusen ansatte, mange av dem med høy utdanning, uten selv å ha et eneste vekttall i sekken. Men de ville uansett ikke vært verdig en stilling som rådgiver ved Universitetet i Tromsø.

Det er så flaut og ikke så rente lite trist at vårt felles nordnorske universitet kan by på så lite nordnorsk raushet. Men istedet huser forhistoriske og innkapslede fordommer. I et moderne, liberalt samfunn er det mildest talt ganske oppsiktsvekkende. Det er på grensen til å være like forstokket som å mene at enkelte grupper ikke burde ha stemmerett fordi de ikke er opplyste nok.

Fagforeningene i Tromsø avslører i tillegg at de slett ikke har peiling på hva rådgiving på dette nivået handler om - og hva det krever av kompetanse. Dette vet alle som kan noe om utdanningspolitikk og for den saks skyld all annen politikk. De to aller viktigste kompetansene er solide nettverk til politiske og administrative organer - samt evne til å kommunisere raskt og effektivt.

Dette er særdeles knappe ressurser i moderne samfunn som vårt. Ikke minst i det nordnorske. En mastergrad er vel og bra, men det er for å si det rett ut (og med rene ord), absolutt ingen ting å stille opp med mot for eksempel folk som ikke har en slik grad, men som likevel besitter de to ovenfor nevnte kompetansene.

Oppsummert: Den akademiske friheten ved Universitetet i Tromsø inneholder også retten til å lufte egen forakt for kunnskap som aldri kan tilegnes i ensomhet på en lesesal.

Kommentarer til denne saken