Befolkningen kan kreve «lukka anlegg» i sine kystområder

Spørsmålet er ikke hva kommunen eller fylkeskommunen har hjemmel til, men hva som er fratatt lokaldemokratiet av selvbestemmelse i sakene som behandles., skriver Lars Kufaas.

Spørsmålet er ikke hva kommunen eller fylkeskommunen har hjemmel til, men hva som er fratatt lokaldemokratiet av selvbestemmelse i sakene som behandles., skriver Lars Kufaas. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Fylkesråd Eriksen (Sp) svarer Naturvernforbundet i Tromsø og omegn i nordlys 11.november. Representanten skal ha honnør for at hun formidler hvordan man kan tenke i fylkesrådet om akvakulturtillatelser. En forutsetning for utvikling på området er at diskusjonene trekkes ut av maktkorridorene og frem i offentligheten.

Jeg vil starte med å påpeke overfor Eriksen at det er forskjellpå å si at noen «utviser en form for maktarroganse» og å kalle noen for «maktarrogant». Det er viktig å skille mellom kritikk av handling og kritikk av person eller personlighet. Her må man ha tro på at vi utvikler oss gjennom konstruktiv kritikk. Kritikken om manglende engasjement handler ikke om juss, men politikk. Eriksen har imidlertid hevdet at jussen står i veien for politikken. Slike innspill står i veien for gode demokratiske prosesser.

Det hevdes stadig fra politisk hold at det ikke finnes hjemmel i lov for å stille krav om lukka anlegg. Realiteten er at befolkningen kan stille krav gjennom sine representanter i de folkevalgte organer.

Tildeling av oppdrettstillatelser og økning av antall tonn biomasse er fritak fra generelt forbud. Det betyr at spørsmålet er hvem som skal få tildelt et privilegium som ellers er forbudt. Her kan man forklare systemet gjennom å sammenligne med ordninger som var vanlig under merkantilismen i tiden før liberalismens inntog på slutten av syttenhundretallet (Michalsen, Rett 2011 s. 250).

Grunnen til at ordningene fremdeles er i bruk er at det kan stilles vilkår forbundet med slike tildelinger. Utgangspunktet om fritak fra forbud kommer direkte til utrykk i akvakulturloven. Det foreligger et generelt forbud jf. § 4 (2), som en gir unntak fra jf. § 4 (1). Så følger vilkårene for å gi frihet fra forbud i § 6 og § 7.

Meningen er altså ikke å drive med privilegiepolitikk, men at demokratiet kan sette forutsetninger for etablering og at forvaltningen kan føre kontroll med næringen. Konkurranse om teknologisk utvikling er ikke det samme som krav om begrensninger til en bestemt type teknologi. Håndtering av utslipp fra merdene går gjerne under parolen «lukka anlegg», men vilkårene om håndtering av utslipp kan godt være teknologinøytrale.

Så lenge vilkårene innfris står en frittmed hensyn til valg av teknologi så lenge resultatet er at utslippene håndteres i henhold til kravene. Det skulle bare mangle at man nasjonalt eller enkelte steder lokalt bidrar til forutsigbarhet for selskap som vil satse på teknologi som håndterer utslipp og som kan begrense smittefare mellom merdene. Det er allerede slik teknologi i drift (se akvafuture.com).

Det er oppsiktsvekkende hvor lite det legges til rette for slik teknologi. Forklaringen stikker nok dypere enn bedriftenes lønnsomhet ved ikke å håndtere utslippene (åpne merder). Sterke aktører som allerede har etablert seg med akvakulturtillatelser har stor påvirkningskraft på politikere og administrasjon, men også på tolkningen og anvendelsen av regelverket.

Den etablerte oppdrettsnæringas sterke posisjon kan ha ført til det som Torstein Eckhoff omtaler som negativ mottakerkobling (Eckhoff og Sundby, Rettssystemer 1991 s.29). Dersom en gruppe har en vesentlig sterkere posisjon enn resterende kan det føre til en selvforsterkende effekt hvor de sterke aktørene benytter sin posisjon og sine midler til stadig å øke sitt grep om tilgangen (Eckhoff, Rettferdighet 1971 s. 274 – 281 og 322 flg.).

Fagmyndighetens vurderinger i sektorlovgivningerutelukker ikke andre krav og vurderinger som berører de samme spørsmål. At tildelingen er «miljømessig forsvarlig» er et selvstendig vilkår jf. § 6 (1) a).

Ved søknader i henhold til akvakulturloven skal det legges til grunn en miljønorm jf. akvakulturloven § 10 (1): «Akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte». I dette ligger at «akvakultur skal drives slik at produksjonen ikke på noe tidspunkt fører til vesentlige negative effekter på miljøet» (Ot.prp.nr.61 (2004-2005) s. 64). Bestemmelsen angir en «rettslig standard» hvor man må legge til grunn at samfunnet i dag stiller helt andre forventinger og krav til oppdrett enn bare for få år siden.

Departementet «kan i forskrift gi nærmere bestemmelserom tildeling av akvakulturtillatelse, herunder krav til søknad og kriterier for innvilgelse av søknad» jf. § 6 (2). Det finnes med andre ord tilstrekkelig hjemmel for å legge til rette for lukka anlegg i egne forskrifter. Hvorvidt vi etter valget har en regjering som er villig til å følge opp avgjøres av befolkningen gjennom stemmeseddelen.

Befolkninen kan også stille krav om plan for lukka anlegggjennom sine representanter i kommunestyret. Et eget vilkår for tildeling av akvakulturtillatelser er at tillatelsen ikke kan gis i strid med kommunens arealplan (kystsoneplan) jf. akvakulturloven § 15 jf. 6 b). Utgangspunktet for kommunens rett til å bestemme er at «begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov» jf. kommuneloven § 2-1.

Spørsmålet er derfor ikkehva kommunen eller fylkeskommunen har hjemmel til, men hva som er fratatt lokaldemokratiet av selvbestemmelse i sakene som behandles. Dersom staten har strippet lokaldemokratiet for all innflytelse bør dette være et kjernespørsmål for fylkesråden som også er representant for Senterpartiet.

Eriksen viser til «rundskriv H-6/18 at kommunen bør være tilbakeholdne med å benytte bestemmelser for akvakultur som reguleres av annet sektorregelverk, i sine arealplaner». At regjeringen ønsker at kommunen «bør» være «tilbakeholdene» medfører ikke noe forbud mot å lage arealplan for lukka anlegg.

Videre bor vi i et land hvor lokalt engasjement skal ha betydning for hvordan våre nærområder benyttes. Kommunestyret og fylkestinget er øverste organ i kommune og fylke jf. kommuneloven § 5-3. Dersom en kommune eller fylkeskommune mener noe, betyr det noe. Også fagmyndigheter kan legge vekt på relevant lokalt engasjement (se LH-2014-81013).

Hvorvidt man i de folkevalgte organer ivaretarborgernes bestemmelsesrett er et politisk spørsmål. Her må vi sammen ta tilbake kommunene, fylkestinget og Stortinget som demokratiske organer. Det lovgitte hovedformålet til kommunen og fylkeskommunen er å «legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse» jf. kommuneloven § 1-1. Vi må sørge for folkevalgte som ivaretar dette formål lokalt, regionalt og nasjonalt. At folkevalgte i fylkesrådets ledelse diskuterer befolkningens innflytelsesmuligheter i det offentlige rom kan være et sunnhetstegn. Gjennom gode diskusjoner kan man overvinne misforståelser og manglende kunnskap om oppdrettsnæringa og de ulike myndighetenes rolle.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken