Det skjer sakte. Så sakte at vi ikke legger merke til det. Verken de som får mer plass eller de som forsvinner inn i kulissene merker det. I utgangspunktet var vi mer samlet. I velferdsstatens glansdager stod det nasjonale fellesskap sterkt. Det var en lykkelig politisk dynamikk mellom styrende og styrte, som resulterte i at alles levestandard bedret seg år for år. De som representerte folket handlet på vegne av det samme folket, de var jo rekruttert derifra selv.

Særlig to hendelser har bidratt til en oppsplitting av dette fellesskapet. På slutten av 1970-tallet innså vi at staten ikke lenger kunne være ensom samfunnsarkitekt. Den nyliberale stat trengte hjelp fra markedet. Konkurranse og målstyring ble innført i stadig flere sektorer. Den andre hendelsen var 1990-tallets globalisering, hvor vi ikke lenger bare skulle sørge for oss selv, men ta ansvar for et globalt fellesskap: «Vår felles framtid».

Til sammen framprovoserte disse to hendelsene en begynnende kløft. Et skille oppstod mellom lokale og globale hensyn, mellom konservative og liberale verdier. De førstnevnte seiret da Norge sa nei til EU i 1994, men dette stoppet ikke det nye prosjektet. Folk med mer høyere utdanning enn praktisk arbeidserfaring fylte sakte men sikkert opp avisredaksjoner, universiteter, departementskontorer og deltok i politikeropplæring.

Og samfunnsforskerne, arven etter Næss, Aubert og Holter? Kritisk opposisjonsvitenskap med utgangspunkt i det lokale ble erstattet med styringskunnskap til nytte for den stadig mer sektoriserte velferdsstat. Den velmenende middelklassen dominerte dermed ordskiftet uforstyrret med utgangspunkt i en ny, liberal og global verdensanskuelse, hvor det europeiske fellesskap skulle sikre trygghet, fred og et rent miljø.

De to samfunnsgruppene som vokste fram hadde ulike tilnærminger til tidens utfordringer, men det var den pratende konsensussøkende middelklassen som overtok mer og mer av regien. Internasjonal solidaritet, kulturell og individuell diversitet og ikke minst omsorg for natur og klima fylte mer og mer av avisforsider, forskningsutlysninger, partiprogrammer og debatter.

Det har skjedd sakte. Umerkelig gled ordskiftet over fra å handle om hvordan «vanlige» folk skal få det bedre, til hvordan vi kan fortsette den økonomiske veksten og redde kloden, uten at det får for store negative sosiale konsekvenser. De nye prosjektene og tiltakene; North Sea link, kraftløft for Finnmark, Utsira Nord, europeisk batterisatsing, de er drevet fram av en middelklasse som mer enn før er dekoblet fra de usynlige, enten disse strever med familiens matbudsjett eller bedriftens strømkostnader.

Kløften vokser, uten at vi anerkjenner at veldig mange er ekskludert fra samtalen. Elitene forstår ikke at de ikke forstår vanlige folk. Professor Marthe Mangseth har funnet ut at toppbyråkrater ikke oppfatter seg selv som en del av eliten, til tross for at de har mye makt. Forsker Jørn Ljunggren mener å ha funnet at middelklassen mangler forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv. Sosiologiprofessor Sam Friedmann påpekte nylig at «Elitens egen idé om at de ikke lenger er noen eksklusiv klubb med særegne interesser, stemmer dårlig overens med virkeligheten.»

I en tid hvor klima-, natur og ressurskrisen rammer, og hvor politikere og andre jager rundt etter de beste svarene, blir balanseringen mellom det lokale og det globale stadig viktigere. Det er faktisk mye i denne balanseringen at ulikheten skapes. Mange tiltak gjør staten og store selskaper rikere, mens de vi for tiden kaller «vanlige folk», i mangel på et bedre begrep, betaler.

Når den øvre middelklassen, stadig mer utålmodig, baserer sine løsninger på kontekstuavhengig kunnskap om forholdet mellom menneske og natur, og når andre mål underordnes, åpenbarer den voksende kløften seg i sak etter sak.

Vi sliter nemlig ikke bare med det grønne skiftet. Vi lever også i en dyrtid hvor en stadig større gruppe sliter med sin private økonomi. Hvordan dette henger sammen med den fremvoksende todelingen av samfunnet tematiseres imidlertid ikke. Problemet partikulariseres på post-politisk vis til et spørsmål om fattigdom og andelen lavtlønte. Vi henfaller til velkjente diskusjoner om kundebehandlingen hos NAV, sosialhjelp, den tredje boligsektor og borgerlønn.

Det visjonære, internasjonale og strategiske arbeidet som nå foregår på vegne av det grønne skiftet, har ikke sin make i kampen mot økende ulikhet. Det er bekymringsfullt. Globalisering og åpning for markedsløsninger har nemlig avfødt multinasjonale selskaper og monopoler som gjør den nasjonale fattigdomsbekjempelsen vanskelig. Økonom Isabella Weber snakker om profittdrevet inflasjon. Nord Pool bestemmer strømprisen og matvaregigantene setter prisen på varene utfra hva de tror de kan få for dem. Økonom og tidligere amerikansk arbeidsminister Robert Reich, mener vi må bekjempe dette ved å søke ethvert tiltak som kan hindre sentralisert kapitalmakt. Særlig må jo dette være viktig i de bransjene som selger oss de varene som vi ikke kan velge bort.

I dette landskapet har de grønne satsingene dårlige vekstvilkår og «de usynlige» stikker til slutt kjepper i hjulene. De forstår ikke logikken i å sprenge ned skjærgården for å friste havvind-selskapene, de er uenig i prioriteringen av offentlige midler og føler seg ikke representert. Og alt sammen mens deres egen økonomiske situasjon forverres. De er ikke klimafornektere, men her er en anledning til å si ifra, et sted hvor en kan gi et signal fra en diskurs som verken arbeiderklassen eller den øvre middelklassen har utviklet et språk for.

Kløften har vokst sakte. Derfor anerkjenner vi den ikke. Denne demokratiske utfordringen fortjener mer oppmerksomhet. Både motstanden mot det grønne skiftet og den voksende ulikheten er delvis en respons på en voksende dekopling mellom politikken og «vanlige folk». Virkeligheten der ute, måten vi organiserer vår hverdag på, bør ikke være et hinder for, men bør heller danne utgangspunkt for en grønnere og mer rettferdig politikk.