Gå til sidens hovedinnhold

De to siste kablene er en genistrek av ingeniørkunst

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om utenlandsforbindelsene har endret seg i det siste. Fra motstand mot alle forbindelser har fokuset endret seg til motstand mot kun de to siste utenlandskablene. Dette er en positiv utvikling som viser at den faktabaserte delen av debatten når fram, men ennå gjenstår det å oppklare noen misforståelser.

Motstanden mot de to siste kablene bunner i at strømprisene økte etter at de ble satt i drift. Dermed mener motstanderne at prisøkningen kom av at vi tappet magasinene våre ekstra mye gjennom de nye kablene for å lage strøm til utlandet. Denne konklusjonen kan ikke være rett. Krafteksporten sank som en stein fra oktober -21. Forklaringen på de høye prisene er at det var kaldt, klart vær med lite vind i Europa og knapphet med fossilt brennstoff på verdensmarkedet. Det sendte energiprisene til himmels. I Norge hadde vi en flott sommer og høst med lite regn. Vi gikk inn i vinteren med lavere fyllingsgrad i kraftmagasinene enn normalt.

Den naturlige variasjonen i tilsiget til vårt vannkraftsystem utgjør 60 TWh. Det gjør oss sårbare. At landene vi er koblet til øker andelen uregulert kraft gjør ikke situasjonen vår lettere. Vi må finne gode tiltak for å forbedre forsyningssikkerheten i tørrår og handelskapasiteten i våtår. Det vanlige svaret er å øke tilsiget ved å bygge større demninger og legge mer vann i rør. Imidlertid finnes det flere løsninger.

De to siste kablene er en genistrek av ingeniørkunst som gir oss kraft og penger med ubetydelig nedbygging av natur. NordLink går mellom Tonstad i Norge og Wilster i Tyskland, mens North Sea Link går mellom Kvilldal i Norge og Blyth i England. Kablene har samme kapasitet, 1400 MW. Det spesielle er imidlertid at der er en kraftig elektrisk forbindelse mellom Tonstad og Kvilldal. Dermed er Tyskland og England koblet sammen via Norge.

Området mellom Kvilldal og Tonstad rommer noen av våre største kraftmagasiner og kraftverk. Det gir god kapasitans som kan ta opp svingningene fra uregulert kraftproduksjon i den andre enden av kablene.

Sol, vind og regn opptrer ikke samtidig overalt. Variasjonene i været mellom landene gir også variasjoner i kraftproduksjonen. Enhver forskjell i kraftbalansen mellom Tyskland og England kan overføres direkte gjennom Norge. Slik er Norge en kraftmessig «tollbod» mellom Tyskland og England. Det er en meget lukurativ forretning. Etter hvert som fossil kraft fases ut og fornybar kraft bygges blir forskjellene større og mer kraft må gjennom «tollboden».

Koblingen gir Norge muligheten til å selge billig tysk overskuddskraft som dyr topplast (effekt) til England når det er overskudd i Tyskland og underskudd i England, - og omvendt. Når det er overskudd i både Tyskland og England kan vi la våre kraftmagasiner fylles. Når det er underskudd begge steder må vi tappe fra dem. Det vil bety tidvis svingende kraftpriser, men Norge profitterer på det. Overskuddet havner hos norske offentlig eide kraftprodusenter. Det gjør det både mulig og enkelt å lage et rettferdig fordelingssystem. Vi må for all del ikke komme dit at vi skroter «seddelpressa» fordi vi ikke blir enige om hvordan pengene skal fordeles.

Våre naboland er i gang med det grønne skiftet. Fossil kraft fases ut til fordel for fornybar kraft. Ingen kan styre været og da må det mer kraftproduksjon til for å øke leveringssikkerheten. Derfor vil det med tiden bygges mer fornybar produksjon inn i kraftsystemene i Tyskland og England. Vi vil merke det som stadig flere timer med overskudd. Netto overskudd kan vi stabilisere og bruke til egen elektrifisering. Slik øker vi «tilsiget» til vår egen kraftproduksjon uten å bygge dammer eller legge vassdrag i rør. Kort sagt en ingeniørmessig genistrek.

Kommentarer til denne saken