Det haster. I Oslo ivrer sterke krefter nå for å lage en motorvei til Nord-Norge som integrerer landsdelen i samme marked som gir europeiske kraftpriser sør for Dovre. Eliten i Oslo er rammet av mental avindustralisering av Norge, som Magnus Marsdal har formulert det, og nå er turen kommet til Nord-Norge.

Statnett vil fremskynde arbeidet med å sende nordnorsk kraftoverskudd sørover, Oslo-avisen Dagens Næringsliv følger opp på lederplass med krav om å koble nord og sør sammen med nye og utvidede strømkabler. Det er de gamle ropene om å tvinge landsdelen tilbake i rollen som råvareleverandør uten egen industri.

I det daglige er ikke meningene i en marginal, borgerlig Oslo-avis noe vi i nord behøver å bekymre oss over. Historisk er denne avisens omsorg for Nord-Norge tross alt lavere enn promillegrensa.

Men denne gang er det et mer alvorlig bakteppe; ensporet markedsliberal logikk har fått et bredere fotfeste når Arbeiderpartiet i regjering forlater sine sosialdemokratiske posisjoner.

Det er et gammelt spøkelse som er ute og går, denne gang med en forestilling om at Nord-Norge ikke trenger kraftoverskudd til å være vertskap for batterifabrikker og gruvedrift, med utvinning av mineraler som verden trenger til det grønne skiftet.

Men at regionens rolle tvert imot er å levere det som trengs av råvarer til industri og næringsliv i Sør-Norge. Som kollega Stein Sneve i Bodø presist skriver; vi er på vei mot et nordnorsk kraftran som savner sidestykke og vil sette nordnorsk industriutvikling mange tiår tilbake.

Noen få hever stemmen mot de teknokratiske maktmiljøene i hovedstaden. Høyres stortingsrepresentant i Nordland, Bård Ludvig Thorheim, har opponert. En annen som sier fra er Eirik Frantzen, direktøren i Nordkraft i Narvik.

I motsetning til sine kollegaer i Tromsø-baserte Troms Kraft trer han nå fram som den store strategen i nordnorsk energibransje, på vegne av både befolkning og virksomheter i næringslivets verdikjeder.

Det skyldes kanskje at Narvik har en sterk industriell kultur og identitet, i motsetning til Tromsø, med sin forankring i offentlig virksomhet.

Politisk er SV og Rødt på ballen. SVs Torgeir Knag Fylkesnes stiller spørsmål om strømpriser i nord i spørretimen. Der må olje og energiminister Marte Mjøs Persen svare på om hun kan garantere at utvidelse av overføringskabler mellom nord og sør ikke skal føre til økte strømpriser for folk og næring i Nordland, Troms og Finnmark.

Det er liten grunn til optimisme i svaret som kommer fra en statsråd som selv har tatt til orde for å bygge flere kabler som kan styrke forsyningene mellom landsdelene. Måten Mjøs Persen har satt sammen energikommisjonen på denne uken er illevarslende også fra et nordnorsk perspektiv, selv om industrimannen Arve Ulriksen i Rana er et enslig lyspunkt.

Rødt har i sitt landsstyremøte i helgen vedtatt en uttalelse mot kabler mellom nord og sør, og i stedet anbefalt en endring av energiloven som kan forhindre at hele Norge blir en varig del av prisdannelsen i Europa.

I sum er det ikke et samlet kor fra nord som gir en tydelig beskjed inn til de innerste sirklene hos de store partiene. Hvis Arbeiderpartiets nestleder fra Lurøy hadde hatt innflytelse, ville ikke statsministeren allerede ha kommet med garantier?

Arbeiderpartiets to fylkesledere i de nordnorske fylkene hører vi lite fra. Heller ikke de velgerne har sendt som representanter på Stortinget sender tydelige signaler.

Og hva med ordførerne i de seks største byene, fra Alta i nord til Rana i sør? Alle tilhører Arbeiderpartiet. Men der er det taust.

Her ligger en sak servert på gullfat til dem, med behov for nordnorsk samhold som overskygger all triviell kjekling i hverdagen. Her trengs det lederskap i ordfører-nettverket O6, det bør snarest komme fra Ap-ordfører Rune Edvardsen i industribyen Narvik.

Det handler om å presse lederskapet i partiene. Uten garantier fra Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil usikkerheten leve videre. Høyre er på sin side allerede på et historisk lavt nivå i Nord-Norge, med bare to stortingsrepresentanter.

Det er for Senterpartiet og Arbeiderpartiet fallhøyden er størst. Etter et brakvalg i fjor er Senterpartiet kommet på defensiven også i nord, å sette ned foten for overføringskabler kan muligens få partiet opp av bølgedalen.

For Arbeiderpartiet er det mye som står på spill i partiets historiske kjerneområde. Hvis Støre og Mjøs Persen skulle bli de som legger til rette for at Statnett kan gjennomføre gammel kolonialistisk politikk, vil det påføre partiet et sår det neppe vil være mulig å reparere.

Det vil være ødeleggende for troverdigheten som folkeparti i nord.