Gjennom forslaget om nedleggelse av restaurant- og matfaglinjen, og dertil rasere den direkte talenttilgangen for lokalt næringsliv, var det nok både forventet og kalkulert med mobilisering og oppstyr. Isolert sett er forslaget så absurd at det neppe var realistisk, men oppstyr ble det.

Når fylkeskommunen da i ettertid bestemmer seg for å legge ned «International Baccalaureate Diploma Programme» (IBDP) framstår de nesten som snille. Flere står nærmest og takker dem for at de er så greie for at de «bare tar IB-linja». Jommen sa jeg smør; dette må være enten dårskap eller trangsynt tankegang på sitt verste.

I festtaler snakkes det om betydningen av blant annet internasjonalt samarbeid, utveksling, Barentshovedstaden Kirkenes, den unike posisjonen - og mulighetsrommene - som grensekommune, samt viktigheten av kompetansebygging, men når prioriteringene skal gjøres er det de ungdommene som trolig skal være med på å forme framtiden som går først ut med badevannet.

Jeg lar meg fascinere stort av at kuttet i IBDP-linjen kommer i samme åndedrag som de legger fram at "Fylkesrådet vil skape livskraftige samfunn preget av optimisme og framtidstro, slik at våre unge ønsker å satse i landsdelen", og at de nå «rigger Troms og Finnmark fylkeskommune for framtiden" (tffk.no). Hva skal vi med nye veier og billige ferger om ingen bor her?

Demografiutfordringene er vårt største problem, og det bør nærmest stemples i panna på enhver beslutningstaker og politikker. Derfor bør det viktigste fokusområdet for oss alle, og særlig fylkeskommunen, være å etterstrebe å tiltrekke – samt beholde – mest mulig unge mennesker til regionen. At fylkeskommunen da etter 7 år, der 2 har vært under en pandemi, faktisk fjerner det enste utdanningstilbudet i Øst-Finnmark som nesten utelukkende tiltrekker internasjonale og unge folk til regionen er på grensen til hodeløst. IB er et verktøy dere allerede besitter og enkelt kan videreutvikle!

Selv om hjerneflukten i regionen er velkjent er forsøker majoriteten å skyve problemet under teppet framfor å diskutere og finne løsninger. Når fagskolene ble truet med kutt sprang alle mann til pumpene. Når IBDP nå ryker, med sine arbeidsplasser og effektive rekrutterings- og kompetanseutviklingsverktøy, så er vi muse stille. Hvorfor?

Min forenklede konklusjon er at det handler om at «noen» ikke ser de direkte effektene. IBDP-elevene går normalt ikke rett i jobb, de går som regel ut i videre studer. Med andre ord, det kreves langsiktighet langt utover en valgperiode. Det krever visjonære og modige politikere.

Det er snedig å tenke på at universitetene i Norge kjemper med nebb og klør for å være attraktive, mens noen tydeligvis tror at våre videregående skoler bare skal fylles av seg selv. Eventuelle lave søkertall til IB-linja to siste årene med covid-19 kan umulig være et sjokk. Om linjen er for usynlig bør man sette krav om markedsføringsstrategier, inkludert det å utvikle samarbeid med nærings- og samfunnsliv, som igjen gjør linja enda mer attraktiv.

Med andre ord: bruk IBDP til å tiltrekke talenter til regionen, og sørg for at disse kommer tilbake etter endte studier. Elevene er ressurser og ambassadører, ikke kostnader.