Mange politikere hevder at Norge etter oljetiden skal leve godt av sjømatnæringen.

De fleste sjømatbedriftene er plassert ute i distriktene og ut mot havet, mange av dem ved enden av en dårlig fylkesvei.

Veienes tilstand er i mange tilfeller en begrensning for bedriftenes virksomhet og reduserer antall arbeidsplasser ute i distriktene.

For små bevilgninger til fylkesveier

Veksten i sjømatsektoren er betinget av at fylkesveiene blir generelt oppgradert langs kysten på landsbasis. Mange bedrifter må i dag og i fremtiden begrense produktkvantum og arbeidsplasser pga veienes tilstand.

I siste NTP (Nasjonal Transportplan) i juni i år fikk fylkesveiene en bevilgning på 18 milliarder for 12 år, dvs 1,5 milliard pr år på landsbasis til oppgradering. Etterslepet er i samme NTP stipulert til 80 milliarder kr. Det betyr at med dette tempoet vil veiene bli gradvis mere forringet istedenfor forbedret. Hvordan kan man da hevde at Norge skal leve av sjømaten etter oljen?

Bruken av statens bevilgning er betinget av at fylkene stiller opp med egne bevilgninger tilsvarende statens, dvs et 50/50 % spleiselag. Det medfører at en del penger ikke vil bli brukt, fordi fylkene mangler midler til å stille opp.

Sjømatbedrifter går foran?

Her hører med at disse veiene i sin tid ble påtvunget fylkene ved stortingsvedtak, uten at penger til oppgradering fulgte med fra staten. Hvis det skal bli noen skikk på dette, så må statens bevilgning primært økes kraftig. Så må man sette en bedre fordelingsnøkkel mellom staten og fylkene for å få noe til å skje. Her kan man gjerne prioritere fylkesveier for sjømatnæringen.

De nærmeste årene er fylkesveiene det fremste hinderet for utvikling av sjømatbedriftene. Så det haster i første statsbudsjett og i fylkesbudsjettene.

En fremtidig jernbane gjennom Nord-Norge kan i hovedsak leve av sjømaten. Og sjømaten trenger jernbane for å få nok kvanta fram til markedene. Hele prosessen hindres ved dårlige fylkesveier.