Nordlys skriver på lederplass at det er helt riktig å stramme inn stemmeretten på Svalbard. At utlendinger på Svalbard som ikke har bodd tre år i en fastlandskommune, nå ikke får stemme eller stille til valg i lokalsamfunnet hvor de bor, er et demokratisk problem.

At Nordlys mener at det er rett og rimelig å frata en tredjedel av Svalbards befolkning stemmeretten får stå på deres regning. Argumentasjonen bak er i bestefall mangelfull. Avisen viser liten innsikt i hvordan forvaltningen av Svalbard fungerer og om hvordan det faktisk er å bo i øysamfunnet.

Hele lederen kunne vært skrevet av en byråkrat i Oslo eller en politiker i samme by. Og jeg som trodde at Nordlys var et talerør mot makta i Oslofjordbotn og for et levbart liv i Distrikts-Norge. Avisen taler tydeligvis med flere tunger.

Endringene i stemmeretten er ikke et resultat av et endret verdensbilde. Høringsforslaget ble sendt ut 23. juni 2021 av den forrige regjeringen. Da var det ingen krig i Ukraina og Norge hadde fremdeles tilnærmet normalt forhold til Russland.

I et lite, men stort internasjonalt samfunn, er vi avhengig av at mange bidrar. Også i politikken. Flere partier står i fare for å ikke kunne stille liste til valg fordi de rett og slett ikke har mennesker som kan, eller ønsker å delta i lokalpolitikken.

Jeg er i stuss over hvilke mennesker norske myndigheter mener skal ta del i det politiske livet i Longyearbyen. Botiden blir stadig kortere, og ansatte i offentlig forvaltning blir flere. Mange på kortere åremål som gjør det lite aktuelt å involvere seg lokalpolitisk hvor en valgperiode er fire år. Forrige uke ble det klart at tre ulike politikere trekker seg fra å stille til valg i Longyearbyen neste høst. Alle peker på at demokratiet svekkes, og Stein-Ove Skilbrei Johannessen i Longyearbyen Høyre mente at politikerne som blir valgt neste gang vil mangle legitimitet i deler av befolkningen. Det var NRK som først omtalte saken.

Valgforsker Johannes Bergh sier til Svalbardposten at det er en uvanlig endring å frata en gruppe mennesker stemmeretten. I Norge ser vi at demokratiske ordninger stort sett blir utvidet ved blant annet å senke stemmerettsalder. «Å trekke tilbake skjer ikke, så dette er unikt,» sier Bergh.

Det er lett år forklare skjerpingen av stemmerettsreglene med dagens sikkerhetssituasjon, men dette kom som kjent før den russiske presidenten sendte hele Europa ut i en sikkerhetspolitisk katastrofe.

Vi må gå tilbake til partienes valgprogram for å finne forklaringen på denne lovendringen. Både Høyre, KrF, SP, Venstre og AP har programfestet at de skal jobbe for et norsk familiesamfunn på Svalbard. De ønsker at flere nordmenn skal bosette seg, og det har sammenheng med at antall utlendinger stadig øker og andelene nordmenn går nedover. Nye tall viser imidlertid at befolkningsutviklingen er nokså stabil.

For vi som bor på Svalbard, er nasjonalitet ikke noe tema. Vi bor her sammen, vi jobber sammen og vi opplever en sterk Arktisk solidaritet. Det er to ting Longyearbyen trenger, boliger og arbeidskraft. Den arbeidskraften kommer ikke bare fra nordmenn fra fastlandet, vi trenger også folk uten norsk pass for å holde hjulene i gang. Blant annet blir reiselivet vingeklippet hvis det framover blir lagt flere hindringer for utlendinger. Rekrutteringen til vitenskapelig jobber blir ikke lett hvis samfunnet blir delt mellom de som har medbestemmelse og kan øve innflytelse og de som ikke har denne rettigheten.

Det spørs om lokaldemokratiet overlever på Svalbard. Da blir diskusjonen om stemmerett irrelevant. Hvis Nordlys hadde ment noe om framtiden til demokratiet, ville avisen bidratt til en viktig samfunnsdebatt. Men noe halvkvedet oppgulp om at det er rett å frata utlendinger stemmeretten, blir bare helt feil.