Civita-rådgiver Aslak Versto Storsletten er ute i Nordlys og forteller at Arbeiderpartiet har et problem fordi vi mener at det offentlige skal ha ansvar for å finansiere og drifte velferdstjenestene. Jeg kan berolige Versto Storsletten med at et overveldende flertall i det norske folk er enig med oss. Så jeg vil anbefale ham å dempe sin bekymring en smule.

Les også

Tove Karoline Knutsen er et godt eksempel på hva som er galt med Arbeiderpartiet

Det er fremdeles en gåte hvordan Versto Storsletten får det til å henge i hop at velferdsstatens utfordringer kan løses bare man konkurranseutsetter og privatiserer oppgavene. Vi kommer til å ha økonomiske utfordringer i fremtiden med stadig mer krevende velferdsoppgaver og - ikke minst - utfordringer med å rekruttere tilstrekkelig med kompetent helsepersonell.

Men jeg kan ikke med min beste vilje forstå at man plutselig skulle ha flust med offentlige penger eller at det skulle dukke opp en hel haug med ledig helsepersonell - bare fordi oppgavene skulle bli konkurranseutsatt og privatisert?

Versto Storsletten får ha meg unnskyldt, men den fortellingen henger ikke på greip, for å si det mildt.

Civita-rådgiveren harselerer med at jeg viser til Sverige og lærdommen derfra. Jeg tolker ham dithen at han mener erfaringene fra vårt naboland ikke er relevant i Oslo eller Tromsø. Der tar han feil. Sverige har lang og omfattende erfaring med konkurranseutsatt velferd. I Norge har vi hatt kortere tidsløp og smalere nedslagsfelt for slik politikk. Men vi ser de samme utviklingstrekkene i den norske konkurranseutsatte velferden som i Sverige, Frankrike og Canada, for å nevne noen land vi kan sammenligne oss med.

Les også

Velferdsstaten som ideologisk prosjekt

Ubønnhørlig og systematisk blir de kommersielle private velferdsbedriftene også her hos oss kjøpt opp av store konsern som ofte eies av internasjonal finanskapital. Dette har over alt vist seg å gå ut over kvaliteten i tjenestene og innskrenket muligheten for kontroll og kvalitetssikring fra ansvarlige myndigheter.

Aslak Versto Storsletten prøver å argumentere for at konkurranseutsatt velferd scorer bedre enn når ideelle eller offentlige aktører drifter tjenestene. Men de undersøkelsene han viser til kan ikke brukes til å skille mellom ulike driftsformer, fremholder Anders Kvale Havig, siviløkonom og mangeårig forsker ved Senter for omsorgsforskning.

Kvale Havig er en av de fremste forskerne på feltet her til lands og han understreker at Norge ikke har et tilstrekkelig utviklet system med nasjonale kvalitetsindikatorer som kan gi troverdige kvalitetsmålinger for å skille mellom hvem som drifter omsorgen.

At det ytes mye god og verdifull omsorg og pleie fra ansatte både i kommersielle, ideelle og kommunalt drevne sykehjem og i hjemmetjenestene, skal ingen tvile på. Men politikeres jobb er sørge for å organisere de ressursene vi til enhver tid rår over så godt som mulig, slik at vi både kan ta vare på fagfolkene og sørge for best mulig kvalitet i de tjenestene innbyggerne har krav på.

Derfor har jeg ofte undret meg over hvorfor høyresiden ikke vil lytte til kunnskapsbasert forskning på feltet og ta inn over seg hva som skjer når de mest sårbare velferdstjenestene blir konkurranseutsatt.

Forsker Anders Kvale Havig sier det slik: - Det ikke finnes noen støtte i forskningen for at kommersielle sykehjem gir høyere kvalitet. Heller det motsatte, framholder han og peker på at flere land i Europa, samt Canada og Australia har lang erfaring med kommersielle velferdskonsern og har utviklet gode verktøy for å måle kvalitet i omsorgen. Her foreligger det omfattende forskningslitteratur om eierskapsformer som viser at kommersielle sykehjem systematisk scorer dårligst på alle viktige parametre, sammenlignet med offentlige og ideelle.

- Forskningen er entydig, påpeker Anders Kvale Havig. - All erfaring viser at konkurranseutsetting ikke er veien å gå, så hvorfor gjøre det, spør forskeren retorisk.

Svaret fra Civita og høyresiden på forskerens spørsmål er å vende blikket vekk og late som ingenting. Mens man fortsetter med en ubegripelig parlamentering om konkurranseutsetting og markedstenking, ledsaget av argumenter om man nå må «prøve noe nytt».

Som altså viser seg å være temmelig velprøvd og ikke særlig vellykket, for å si det forsiktig.