Civita-rådgiver Aslak Versto Storsletten slår et slag for konkurranseutsetting av eldreomsorgen i Tromsø. Hva er hans argumenter for en slik strategi? Joda - fordi kommunen sannsynligvis får trangere økonomi i årene som kommer, bør man konkurranseutsette eldreomsorgen til private bedrifter, hevder Civitas mann i en kronikk i Nordlys.

Det er så man ikke tror sine egne øyne.

Les også

Kan konkurranseutsetting av eldreomsorg være et svar på noen av problemene i Tromsø?

Hvor i alle dager er logikken i et slikt resonnement? Tror virkelig Versto Storsletten at det er de private bedriftene som selv betaler gildet? I så fall må han snarest realitetsorientere seg. Det er nemlig kommunen som setter de økonomiske rammene for den omsorgen som skal gis. Og det er kommunen som tar alle kostnadene dette innebærer og som bestemmer hva slags tjenester kommunen skal dekke - helt uavhengig av hvem som drifter omsorgen. Eldreomsorg er arbeidskraftintensiv. Omtrent 85 prosent av kostnadene er knyttet opp mot lønn og pensjon, resten er faste utgifter. Hvor skal de private bedriftene kutte utgifter dersom de både skal drive billigere og i tillegg ta ut et overskudd? Svaret gir seg selv. Og når lønn, bemanning og kompetanse kommer under press, vil kvaliteten ubønnhørlig etter hvert lide samme skjebne - uansett hvor langt de ansatte strekker seg. Ikke akkurat en oppskrift for å rekruttere flere unge mennesker til en jobb i eldreomsorgen.

Erfaringer med Versto Storslettens ideologi har vi blant annet fra Sverige. Det er ingen lystelig historie. Høyresidens hårdnakkede påstand om at private kommersielle bedrifter gir minst like god eldreomsorg som offentlige og ideelle aktører, stemmer rett og slett ikke. Jeg tror knapt jeg har lest en eneste seriøs rapport eller evaluering som konkluderer med at det er riktig. De svenske professorene Laura Hartman og Marta Szebehely, samt flere norske og internasjonale forskere har vist at konkurranseutsetting etter hvert bidrar til at store velferdskonsern overtar den omsorgen som kanskje begynte med mindre, lokale bedrifter. Dette førte i sin tid til at mesteparten av den konkurranseutsatte sykehjemsdriften i vårt naboland i øst ble samlet på fire, fem store internasjonale konsern, noe som ikke akkurat styrket kvaliteten i tjenestene.

Det er forøvrig ikke bare venstresidens politikere som har advart mot å gjøre marked ut av kompliserte velferdstjenester. Fornuftige Høyre-folk som Victor Norman og Christine Meyer har gått i rette med eget partis syn i denne saken. Forsker og tidligere sosialminister for Høyre, Leif Arne Heløe, hadde for noen år siden en artikkel i det konservative tidsskriftet Minerva, hvor han problematiserte påstanden om markedets og den grenseløse valgfrihetens velsignelser. -Levering av helsetjenester skjer på et kvasimarked, mente Heløe. Mens konkurranse på åpne markeder vanligvis bidrar til lavere priser, bidrar kvasimarkeder gjerne til økte utgifter, påpekte han og advarte mot å gjøre kollektivt finansierte velferdsordninger til et marked. Det er disse stemmene Civitas rådgiver burde lytte til, istedenfor å komme med dårlige råd til Tromsøs politikere.

Aslak Versto Storsletten påstår at venstresidens syn på privatisering i velferdstjenestene kun er et ideologisk begrunnet standpunkt. Det er å snu argumentene på hodet. Det er snarere Civita og høyresiden som rir ideologiske kjepphester, til tross for at kunnskap på feltet ikke understøtter deres syn. Da høyrepartiene vant valget i 2013, ble privatisering av velferd opphøyet til aktiv og villet politikk gjennom Solberg-regjeringens tiltredelseserklæring. Det bidro til at motstanden mot markedslogikken ble ytterligere skjerpet hos de partiene som da kom i opposisjon. Nå ser vi altså at kloke folk på den politiske høyresiden har begynt å stille spørsmål ved en politikk der markedstenkningen slår inn i selv de mest sårbare velferdstjenestene.

I en blandingsøkonomi som vår samarbeider det offentlige med både ideelle tilbydere og private kommersielle aktører i ulike sammenhenger, der det ligger til rette for det. Men vi trenger gode analyser som viser hvor markedet fungerer og hvor det ikke gjør det. De offentlige sykehusene samarbeider med ideelle og private kommersielle aktører om et gitt antall operasjoner, røntgenundersøkelser eller andre tjenester, som et supplement og ut fra et definert behov. Både fastleger og helsefaglige avtalespesialister er organisert i egne foretak eller aksjeselskaper og har inngått avtaler med kommuner og helseforetak. En slik måte å jobbe på er det stort sett tverrpolitisk tilslutning til.

En komplisert og svært sårbar sektor som eldreomsorgen trenger gjennomtenkte og helhetlige løsninger. Vi lever stadig lengre og mange eldre vil få ulike og sammensatte helseutfordringer. Det krever at det offentlige både har tilstrekkelig med helsepersonell og også kan samarbeide bredt med ulike samfunnsaktører for å ivareta eldres livskvalitet og egenmestring. Da er definitivt ikke markedsutsetting og privatisering en farbar vei. Sverige har prøvd, med heller dårlig resultat. Andre land har også høstet sine erfaringer. Jeg går stadig og håper på at høyresiden og deres talerør Civita kan komme på bedre tanker og kvitte seg med sin privatiseringsideologiske tvangstrøye. Men det er vel for mye forlangt.