De begivenheter som filmen "Kampen om Narvik" beskrivende dekker, har et bakteppe som mange ikke kjenner til. Til tross for store tap alliert på side, kan man trygt si at både byen Narvik, nasjonen Storbritannia og i det hele tatt Vest-Europa var en hårsbredd fra mye større katastrofer. Britiske historikere mener med overbevisning at Churchill ikke ville blitt statsminister, hvis ikke en helt usannsynlig flaks ved to typer begivenheter hadde slått inn.

Den ene var at tyske torpedoer som ble avfyrt fra ubåter bommet uforklarlig (Shakespeare: s.167). Den andre er opptredenen til en britisk general som nektet å utføre en ordre fra Churchill om å bombe Narvik fra skip, fordi han forventet store militære og sivile tap. Det ville medført at Lord Halifax, tilhenger av en forhandlinger med Tyskland, hadde blitt statsminister, ifølge flere britiske historikere (Derry, Mackesy, Adams, NRK-arkivet: 43 min).

Denne teksten presiserer Churchills rolle i en konflikt mellom de to ledende britiske offiserene i Narvik, admiral Lord Cork og general Pierse Mackesy, om strategien for å innta Narvik i 1940. Konflikten er kjent fra en rekke bøker (eks.: Jacobsen, Hovland, Plevy, Joakimsen, Shakespeare, Jaklin).

Man skulle tro at det lå en vurdering fra Churchill/Cork om at Mackesy overdrev risikoen. Hvis ikke, kunne man på et så tidlig stadium i krigen og mot en nøytral stat, gå inn på et foretak som man forsto ville føre til massive tap av liv?

Mackesy ledet hærstyrkene i Narvik, mens admiralen Lord Cork ledet marinen. Cork var pensjonert, men ble hentet til tjeneste av Churchill, og ble regnet som hans personlige representant. Churchill og Cork hadde ellers en egen, privat kommunikasjon som andre ikke hadde innsyn i, noe mange oppfattet som problematisk. Da Mackesy nektet, gjorde Churchill Cork til hans overordnede, men han nektet fortsatt. Churchill ble rasende.

Det er interessant å vite eksakt hvilke meldinger som gikk fra Krigskabinettet til de forskjellige aktørene i Narvik. I arkivene finnes de pussig nok ikke, og det ble bemerket allerede i 1949. Da Stephen Roskill begynte å arbeide i Regjeringsdepartementets historieavdeling i 1949, oppdaget han at Admiralitetets krigsdagbok var ødelagt, i tillegg til 'alle de daglige meldingene'" (Shakespeare s. 108).

Imidlertid kan man nå finne i Churchill-arkivet (Churchill Archives Centre, Cambridge), i samlingen av materiale etter en Captain Russel Grenfell, en beretning fra 1951 der Cork selv skriver om felttoget i Narvik. En tilsvarende av Mackesy ble holdt hemmelig i 50 år og den finnes nå i Imperial War Museum. Alf R. Jacobsen sier i sin bok "Bitter Seier" at han har hatt tilgang til Mackesys private arkiv etter et besøk hos sønnen i 2011.

Cork begynner sin beretning med å si at "Jeg ønsker ikke at det skal bli forstått av det følgende at noe som kan oppfattes som en krangel mellom Mackesy og meg fant sted" (Cork: s.1). Dette er tydelig i strid med oppfatningen hos flere, om ikke alle, andre kilder. Da uoverensstemmelser mellom disse to ble kjent i London, sendte Churchill om morgenen den 18. april 1940 en privat melding til Cork, der han ber om at deres posisjoner klarlegges. Etter et møte med Mackesy senere samme dag, oppsummerte Cork sin konklusjon der det blant annet heter:

"Det må aksepteres at byen blir ødelagt og at nordmenn blir drept" (Cork:s.4).

Dette sitatet har jeg ikke sett i noen av mine andre kilder. Det virker som han prøver å formidle at det er kommet en slags enighet mellom de to etter møtet. Slik jeg leser der, kan "byen ødelagt" og "nordmenn drept" ikke tolkes på annen måte enn store sivile tap. Det kom ikke noen oppfølging om størrelsen på sivile eller militære tap.

Oppsummeringen ble sendt til Churchill. Mackesy ble så av Churchill gjort til en underordnet av Cork og svarte til Admiralitetet i London: "... jeg er overbevist om at ikke en eneste offiser eller mann under min kommando ikke vil føle skam for seg selv og sitt land hvis de tusener av menn, kvinner og barn i Narvik blir utsatt for den foreslåtte bombingen" (Cork, s 9) . Churchill svarte til Lord Cork (Cork, s10): " Hvis denne offiseren ser ut til å spre mismot blant store landstyrker, ikke nøl med å arrestere ham".

Churchill refererte så, i svar til Cork, til "Instructions of bombardment", og foreslo at hvis Cork trengte å gå utover disse, kunne han gi tyskerne beskjed om å evakuere sivile og informere befolkningen på alle måter, om mulig med spredning av pamfletter hvis han mente det var formålstjenlig. Hvis det var mulig å evakuere befolkningen med skip, var det en fordel "fra et politisk synspunkt" (!).

Det er kjent at tyskerne i kampen om Narvik brukte sivile som skjold (Joakimsen: s .61) og at de senere nektet evakuering av sivile i Narvik. Deres framferd i Polen var jo også kjent på dette tidspunktet.

Churchill ville altså gjennomføre angrepet, selv om hans egen mann og han selv ikke bestred (store) tap av norske sivile og egne soldater, og mente i tillegg at reglementet kunne tøyes.

Mackesy ble altså avskjediget og fratatt sin pensjon etter 40 år i militær tjeneste. Hans barnebarn Serena Mackesy alias Alex Marwood, for øvrig en kjent forfatter, sier at familien livnærte seg en periode på hans kone som "banget ut" romantikkromaner for å berge familien. Hun var også tekstforfatter for filminnspillinger som det visst nok var en del av selv under krigen. Selv ble han etter hvert en periode militær korrespondent for Daily Telegraph og senere borgermester i Southwold, Sufford, East Anglia. Han var en ingeniøroffiser og mente at flomvernet var utdatert og fryktet en ødeleggende flom. Han fikk arrangert beredskapsøvelser og Southwold var stort sett det eneste området der flommen ikke krevde liv. Her kan det likevel bemerkes at selv toppoffiserer som Alan Brooke, sjefen for generalstaben og kanskje den nærmeste militære medarbeideren til Churchill, ikke kom spesielt godt ut av krigen finansielt. Det samme gjaldt Churchill selv og for den saks skyld Eisenhower. Eisenhower og Churchill tjente imidlertid senere gode penger på bøker.

Artilleri-angrep fra sjøen på Narvik skjedde senere under andre forutsetninger 24. april, men resultatet ble fra et militært synspunkt så verdiløst som Mackesy forutså. Det hører med at Cork avsluttet sin rapport med å sammenligne innvendingene fra Mackesy med det som faktisk skjedde da infanterister senere gikk i land i mye mindre Bjerkvik 13. mai der han påberopte seg "complete success" og fravær av tap (Cork: 31-32), men han nevnte ikke sivile tap (14 sivile drept og mange flere såret).

Heller ikke nevnte han at det nesten ikke var tyskere der, i motsetning til det det ifølge Mackesys ville være ved landgang i Narvik. Amfibielandgang mot befestede stillinger i var en type operasjon man hadde svært dårlige erfaringer med, mente han. Den allierte frigjøringen av Narvik 28. mai skjedde stort sett i henhold til Mackesy’s alternative plan som var en kniptetangsmanøver over land.

For en militær vil jo kalkyler som innebærer mulige tap av egne soldater og muligens sivile, være en del av den virkeligheten man må forholde seg til. Det kan bemerkes at det i Grenfells samling foreligger en betenkning fra 50-tallet om nukleær avskrekkingspolitikk, der han stiller spørsmål ved atomvåpnenes avskrekkingskapasitet all den stund engelskmennene selv før krigen offisielt hadde estimert sivile tap til 50000 (Grenfell: S.1) om dagen! Dette sier noe om tidens syn på virkeligheten.

Det er klart at Churchills situasjon var meget komplisert og at hans handlinger må ses i lys av det store bildet. Alt hastet overalt og han viste ved mange anledninger en besluttsomhet og handlekraft som alle nyter godt av i dag. Det er derfor beklemmende 80 år etterpå, i et land som har så mye å takke mannens innsats for, å vurdere partenes avveining mellom pliktetikk og konsekvensetikk. For en som med rimelig grad av sannsynlighet kan si at forfedres og dermed egen eksistens avhang av en persons moralske integritet, føles det likevel riktig å minne om Mackesy.

I sitt nobelprisbelønnede verk om andre verdenskrig var Churchill nådeløs mot Mackesy, men nevnte bare ved én anledning referansen til sivile tap. Han sammenlignet forsiktigheten med den hensynsløse tilnærmingen tyskerne hadde til tap av menneskeliv som ufordelaktig(!) for engelskmennene (Churchill: s. 556).

Churchill oppsøkte og tok risiko på vegne av seg selv og andre. Han har selv uttrykt forundring over sin egen personlighet; han syntes det var rart at han trivdes så godt i krig og fare.

Med den kunnskapen han selv hadde om årsaken til at han ble statsminister, burde han vel spart seg omtalen av Mackesy.

Isolerte utlegninger fra aktørene selv eller selvbiografier er generelt ikke til å stole på. Churchill sa det selv: “Historien vil være snill mot meg, for jeg har tenkt å skrive den". Enda mer generelt: Å forholde seg til bare en part i konflikt eller diskusjon, vil stort sett ikke gi en troverdig forståelse.

Referanser :

(1) Lord Cork: Churchill Archives Centre: “Material re Norwegian campaign, 1950 – 1951”,“The Papers of Captain Russell Grenfell RN” “Appendix C” (1954).
(2) Russel Grenfell: Churchill Archives Centre: “The Papers of Captain Russell Grenfell RN”, “The atomic deterrent” (1954).
(3) Winston Churchill (1948): “"The Second World War", bind 1 "The Gathering Storm".
(4) Nicholas Shakespeare: "Six minutes in May" (2017).
(5) Oddmund Joakimsen: «Narvik 1940» (2010).
(6) Thomas Kingston Derry, historiker; Piers Mackesy, historiker; Jack Adams, Oberstløytnant, deltaker i slaget om Narvik : NRK-intervju (i NRK-arkivet) i "Generalen som ikke ville skyte" (1990), 43min.
(7) Alf R. Jacobsen: «Angrep ved Daggry" (2012).
(8) Alf R. Jacobsen: "Bitter Seier" (2013).
(9) Asbjørn Jaklin: «Kampen om Narvik» (2018).
(10) Harry Plevy: "Norway 1940" (2017).
(11) Ivar Enoksen: "Tusen glemte menn" (2005).