Ifølge politisk redaktør Fjellheim har Nesna gått fra å være lokkemat i valgkampen til «… å bli spist levende av den nordnorske regionalpolitikken og fylkeslogikken». Som en motvekt mot blomstrende kostholds-retorikk kan det være på sin plass med litt sikringskost, i form av noen tørre tall.

Lærerutdanning har vært det viktigste studietilbudet på Nesna. Ved en gjenopprettelse har det primært vært tale om å etablere spesielle tilbud, ofte benevnt samlingsbaserte, for studenter som ikke er i den typiske studentalder. Slike tilbud startet som såkalte desentraliserte lærerutdanninger i Nord-Norge i etterkant av en NOU fra 1978. De hadde god tilstrømning ved alle de fire lærerutdanningsinstitusjonene i Nord-Norge gjennom 80-tallet og inn på 90- tallet.

Men nå ser det ut som studentenes interesse for slike tilbud er sviktende. I den såkalte foreløpige sluttstatistikken fra Samordna opptak finner jeg bare tre tilbud som er sammenliknbare, alle på lærerutdanninger for trinn 1-7. Et samlingsbasert tilbud i Innlandet har slått godt an, med en fremmøteprosent på 90, som er bedre enn landsgjennomsnittet på 85. Men liknende tilbud (betegnet som nettbaserte) i Mo og Levanger, begge i regi av Nord universitet, har langt dårligere fremmøte, hhv 60 og 57 prosent.

Dette må ha sammenheng med den veldige økningen i søkning til høyere utdanning siden 1980. Da hadde vi vesentlig under 100.000 studenter, nå har tallet bikket 300.000, og ca 60 prosent er kvinner. Det må innebære at antallet potensielle søkere til spesielle tilbud, f eks lærerutdanning for trinn 1-7 for søkere over 25 år, sakte men sikkert går mot null – så meget mer som dette er et kvinnestudium. Det vil være færre og færre kvinner som ikke har tatt høyere utdanning og som samtidig tilfredsstiller opptakskravene til lærerutdanning.

Mangelen på potensielle søkere blir ikke avhjulpet med den nye regjeringens påståtte skroting av kravet om 4 i matematikk. Det er egentlig ikke skrotet, men det er innført en unntaksbestemmelse for søkere som har snitt på over 4. Dette gir formelt 320 flere kvalifiserte søkere, som i lys av årets erfaringstall ville gitt 217 fremmøtte. Med samme fordeling som de som allerede har møtt, ville Mo og Levanger fått 1 student hver.

Det fremtrer som lite sannsynlig at Nord ønsker å etablere et tredje samlingsbasert tilbud, så lenge deres tilbud i Mo og Levanger har svak rekruttering. Det må vel bli tale om å flytte tilbudet fra Mo til Nesna. Men det er ikke gitt at rekrutteringen blir bedre da.

At Nesna skulle satse på ordinære tilbud for lærerstudenter, er lite trolig, i hvert fall for utdanningen for trinn 1-7. Her viser årets søkertall at denne gruppen, hvor kvinner utgjør ca 80 prosent, har en sterk preferanse for større steder. Det er ikke rimelig å forvente at Nesna ville rekruttere vesentlig bedre enn Stord (72 prosent tomme studieplasser) og Sogndal (58 %). Selv i Bodø, som er et større sted, er 67 prosent av plassene tomme. For å benytte ett av tidens favoritt-uttrykk – dette er kvinner som er nær høyden av sin markedsverdi, og derfor søker større markeder, hvor avkastningen kan bli bedre enn på småsteder. Og på de større markedsplassene er det dessuten flere kafeer og flere kulturtilbud.

Fjellheim nøyer seg ikke med kosthold, men benytter også et annet bilde, om rivalisering: «Dette er historien om eksen (Nord Universitet) som kastet deg (Nesna) ut fordi du ikke holdt mål, men som med pistol mot tinningen må ta deg tilbake for å forhindre at du går til en annen (Universitetet i Tromsø).» Det er uklart for meg om det å forhindre at Nesna skulle bli del av UiT, har vært sentralt i diskusjonen. Det som er klart, er at UiT har vegret seg mot å gi samlingsbaserte studier – aktører på Finnsnes måtte vende seg til Universitetet i Sørøst-Norge for å få etablert et tilbud der.