Nordlys meldte nylig basert på statistikk fra flyselskapet Norwegian at mange Tromsøværinger gjerne drar til Alicante på byferie. Det stemmer selvfølgelig ikke. Vi vet jo at Tromsøværinger flest ikke liker bylivet. På samme måte som de skygger unna Tromsø sentrum, unngår de selvfølgelig Alicante med sine 330 000 innbyggere. Etter landing drar de derfor direkte til typiske feriesteder som Torrevieja eller til leiligheten de eier langt utenfor allfarvei, «der ingen skulle tru at nokon ville bu».

Våre lokalpolitikere og ansatte ved Byutvikling representerer et tverrsnitt av folk flest i byen. Når de er endt opp med å bli boende i Tromsø for kortere eller lengre tid er det ikke primært fordi de tiltrekkes av tilbudene i Storgata, Strandgata og Grønnegata. Det er snarere at de ved å bo i Tromsø kan kombinere det å ha kort vei både til jobben og til den fantastiske naturen utenfor byen. Det er et paradoks at det synes som om Tromsø på mange måter har mistet mer og mer av sitt særpreg etter hvert som byen har vokst. Og det som er blitt borte er i beskjeden grad erstattet av noe nytt.

Når Tromsø er blitt slik er det fordi styringen av byen i mine øyne minner svært mye om et slags teknokrati, altså et samfunnssystem der teknologer og økonomer har dominerende innflytelse. De som har regien har bare fokus på infrastruktur, ikke minst på løsningene av alle problemene de mener at biltrafikken skaper. Kreative mennesker innenfor kunst og kultur er blitt mangelvare.

Vi har i mange år manglet «en Sigurd Stenersen», Tromsøværingen som etter endte studier i hovedstaden flyttet fra Tromsø til Harstad og som blant annet gjennom lokalpolitikken der satte sitt markante preg på kulturlivet i «Vågfjordens perle» gjennom flere tiår. Når folk med et ståsted innenfor kunst og kultur velger bort Tromsø eller velger å ikke delta i offentlig debatt, eller politikerne ikke inviterer kunsten inn i prosjekter, blir Tromsø en fattigere by.

Vi ser lite kunst av nyere dato i gatebildet i Tromsø. Det jeg kommer på i farten er Antony Gormleys skulptur på forplassen til «The Edge» foruten Marit Bockelies mosaikkunst på sørveggen til Torgsentret, på en vegg i Nordre Tollbodgate og på sørveggen til Gyllenborg skole. Tromsø kommune har kun finansiert sistnevnte, heller ikke det uten sverdslag.

Ifølge lokalpressen vil formannskapet og kommunestyret i Tromsø om kort tid få til behandling et forslag til nedskalert parkløsning på Prostneset sammenlignet med det som ble vedtatt i vinter. Jeg har ikke registrert at Tromsø kommune har invitert til noen idémyldring rundt innholdet i parken. Tema synes kun å være hvor mye brostein, kantstein og vannbåren varme man kan få for 61 millioner kroner. En «ad hoc aksjon» initiert av en håndfull foreldre resulterte riktignok på typisk Tromsøvis i en rask politisk avgjørelse over bordet om å lage til «leke- og rekreasjonsområder» der nede. Alle var happy.

Tenk om noen hadde syntes at det ville være kjekt å bruke noen kroner på kunst i parken som det likevel skal brukes så mange titalls millioner kroner på. Parken kunne f.eks. inneholde skulpturer som gir besøkende et inntrykk av fiskerienes og Ishavsfangstens historiske betydning for Tromsø. Eller det kunne være skulpturer knyttet til det å reise og det komme fram. Det er ikke usannsynlig at naboen Nordnorsk Kunstmuseum ville ønske å bidra med sin ekspertise til å få til noe flott der. På samme måte som muséet er involvert i utsmykningen av det nye seremonirommet på rådhuset.

Da jeg tilbrakte noen fridager i Alicante by for et par uker siden tok jeg noen bilder som jeg har lyst til å videreformidle. De gir et inntrykk av hvordan man har gjort det i havneområdet der. Det ene bildet viser en teknisk installasjon, det andre en reisende som blir ønsket velkommen hjem.

Tenk om vi hadde vært litt mer kontinentale her i Tromsø. Tenk om vi kunne vært «Nordens Paris».