Hva er visjonen for byutviklinga i Tromsø?

Hensikten med dette innlegget er ikke å liste opp alt som har blitt feil, eller i beste fall er sterkt omdiskutert i Tromsø. Det får andre holde på med. Men hvis man først skal kommentere Tromsø sin byutvikling, vil den mest nærliggende strategien være å se fremover. Skal man se fremover, er visjoner og planleggingsmål nødvendige.

Ettersom jeg er i overkant interessert i dette temaet av faglige grunner, mener jeg å kunne bidra med noen åpenbare muligheter for Ishavsbyen. Ikke minst bør dette være et sentralt tema når kommuneplanens arealdel skal behandles ut i det nye året.

Et gjennomgående trekk i kommunens samfunnssyn kan avleses i kommuneplanens samfunnsdel (KPS). Her finner man det aller meste som underbygger prinsippet om bærekraftig utvikling, en samordnet areal og trafikkplanlegging, utvikling av en kompakt bystruktur og tilgang på grønne byrom, for å nevne noe.

Dette er intet mindre enn et fantastisk utgangspunkt for den videre utviklingen av byen. Det er bare en hake ved det, og det er at KPS-en ofte blir skuffemat. Hvorvidt det er noen som ønsker å røske planen ut av denne skuffen avhenger mer eller mindre av politiske signaler og administrasjonens evne og kapasitet til på å ta planen videre inn i kommuneplanens arealdel (KPA). For å si det forsiktig, det er ikke alltid at dette skjer.

Men la meg ta prinsippet om ei såkalt kompakt byutvikling. I prinsippet betyr det å trekke en høyere arealutnyttelse ut av sentrumsområdene i den hensikt å sikre minst mulig trafikkarbeid , kanskje først og fremst mellom boliger og arbeidsplasser. Jeg kommenterer i det videre IKKE by- og landkonflikten i denne sammenhengen. Men en faktor må nevnes: Et sterkt distribuert utbyggingsmønster er kostbart og påhviler kommunen driftskostnader i milliardklassen i år fremover. Det må i et bærekraftperspektiv unngås. Det sier seg selv.

Så kan vi se nærmere på hvilke muligheter som er knyttet til sentrumsområdet og de tilgrensende arealene som bidrar til å styrke og utvikle et slagkraftig sentrum.

Skissen over viser deler av Tromsdalen og de bynære områdene langs og på begge sider av sundet. Mellom disse to områdene i øst og vest er selvsagt Tromsøysundet. Denne havflaten representerer enorme muligheter for byen, men det forutsetter at man vurderer begge sider av sundet i en helhetlig kontekst. Når man diskuterer innføring av et fergetilbud på kryss og tvers av sundet, forutsetter et slikt tilbud at potensielle passasjerer har noe å reise til og fra.

Arealbruken på begge sider av sundet vil altså generere behovet for ferge, og ferge som prinsipp vil på den annen side også gi dette viktige byområdet nye muligheter. Dette er en samordnet areal og transporttenkning i praksis. Og jeg vil påstå at i et byutviklingsperspektiv er dette byområdet intet mindre enn «redningen» for Tromsø sin videre utvikling.

Jeg syns derfor det er på plass å forsøksvis beskrive et fremtidsscenario som et verbalt bilde på en visjon:

Sjøarealene på vestsiden av E8 er bebygd med en kombinasjon av næringsbygg og boliger, og det er raust med grønne byrom som gir befolkningen rekreasjon og gleder. Forbindelsen til områdene på østsiden av E8 skjer gjennom gangbruer med brede areal for opphold og møteplasser. Tromsdalen og Tromsøya fikk med dette grepet et felles sentrum. Kommunikasjon fra og til fastlandet skjer med raske el-ferger som bruker 4 minutter fra øst til vest og vice versa.

På Tromsøsiden finner man en velutviklet sjøfront som krones med et nytt opera og konserthus i Sørbyen sammen med et Nordområdemuseum og øvrige fasiliteter med arbeidsplasser, boliger, åpne og gode grønne byrom og en spennende avslutning i nord mot Tromsøbrua, herunder Vervet og ytterligere bebyggelse på nordsiden av brua. Også nord for brua på fastlandet er det realisert spennende næringsvirksomheter. Den helhetlige løsningen vekker oppsikt i både inn- og utland, og synliggjør ny teknologi, innovative løsninger og en nærhet til sjøen som passer godt inn i Tromsøbyens DNA.

Man oppnådde dette gjennom en konstruktiv samhandling mellom private aktører og offentlige myndigheter fra kommunen, Statens Vegvesen, Kystverket, Havnevesenet og fylkeskommunen, for å nevne noen. Man oppnådde derfor løpende konsensus om planleggingsmål og prinsipper for planlegging og utvikling. Tromsø kommune satt imidlertid i førerstolen i et effektivt samrøre med private interessenter. Planleggingen ble også utført med bred deltakelse fra befolkningen i Tromsdalen og på Tromsøya. Dette ga resultater som representanter fra mange nasjoner gjennom besøk til byen viser interesse for og ønsker en god oppskrift på med et gjentakende spørsmål: hvordan fikk vi det til?

Hadde ikke dette vært noe? Det handler om samhandling, prioritering og åpne prosesser. Og ikke minst lojalitet til helhetlige og gode bærekraftprinsipper. Og jeg har ikke nevnt «det grønne skiftet» før nå, eller kanskje vi heller skal si «det blå skiftet» med havet som hovedattraksjon. I hvert fall av hensyn til at vi faktisk befinner oss i havets 10-år. Og Tromsø er vel fortsatt en sjøfartsby?

Med ønsker om et godt nytt år for god planlegging.