Gå til sidens hovedinnhold

Byggesteiner for et nytt 22. juli

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I over 10 år har vi som samfunn sviktet i å ta et reelt oppgjør med hatet som førte til terrorangrepene 22. juli 2011. 77 mennesker mistet livet, og langt mange flere menneskers liv ble for alltid forandret og preget av terroren. Det var et høyreekstremt terrorangrep utført av ett individ, men det vokste aldri frem i et vakuum. Til den dag i dag, har vi som samfunn angst for å se på retorikken og politikken som skapte hatet, og gjør vi ikke noe vil det skje igjen.

Vi kan aldri ta et oppgjør uten samtidig å ta ansvar. 22. juli er Norges 11. september, og jeg husker veldig godt hvor jeg var og følelsene mine i timene som fulgte etter at terroren begynte. Min første tanke var at jeg som brun mann, ikke kunne fortsette å bo i Norge dersom det viste seg at terroren på noen som helst måte var knyttet en person med ikke-vestlig bakgrunn. Min familie på besøk fra Sverige fikk kontant beskjed om å holde seg innendørs. Asylsøkerne på det lokale mottaket i Vadsø følte sterk frykt og noen ble retraumatisert, samtidig som andre meldte om hets i gatene.

Så ble det kjent hvem gjerningsmannen var, og hva som var terroristens motivasjon: Høyreekstreme konspirasjonsteorier om at Norges hvite innbyggere er på vei å bli en minoritet. At det var del av Arbeiderpartiets, og generelt venstresidens, politiske mål. At muslimene ville ta over, og at Norge og resten av Europa allerede var i krig med det skumle Øst. Terrorangrepene var også ment å vekke oss øvrige i samfunnet som ikke så dette enda, og det skulle være en inspirasjonskilde for flere terrorister som ville bevare Norge hvitt.

Den politiske motreaksjonen var å samle folket. Målet var å stå samlet som én nasjon i en nasjonal krise. Det var ikke tid til å plassere ansvar eller noen form for selvransakelse umiddelbart etter attentatene. Det ble heller ikke tid til det i perioden da terroristens liv ble kartlagt. Heller ikke da det ble klart at terroristen blitt radikalisert på nettsider som document.no. Etterhvert som tiden gikk ble det aldri noe oppgjør med politikere som sprer konspirasjoner og hat, som bidrar til en hensynsløshet som for alle som ikke kjente det direkte på kroppen, alltid vil være vanskelig å begripe.

Istedenfor et oppgjør, fikk de samme kreftene som bidro til hatet økt legitimitet. Den rasistiske bloggen Human Rights Service (HRS) har mottatt årlig millionstøtte over statsbudsjettet. Det er bare noen uker siden HRS publiserte artikkelen “Fremtiden med dagens AP er islamsk”. En artikkel med de samme konspirasjonsteoriene som drev 22. juli terroristen. Som når Hege Storhaug påstår at “den politiske ønskede, og derav styrte, demografiske endringen av Norges befolkning forteller oss at fremtiden ser islamsk ut - om det ikke skulle skje en kulturell og demografisk kontrarevolusjon”.

Kun to år etter attentatene kom Frp til regjeringsmakt. Et av deres viktigste politiske mål har vært å politisere hele asylinstituttet og politisk instruere klageinstanser som Utlendingsnemnda (UNE). Det var også nå som HRS for første gang fikk forslagsrett til nemndsmedlemmer til UNE, og samtlige forslag ble godkjent. Ingen var kanskje mer kontroversiell enn tidligere styreleder for document.no og tidligere lokallagsleder for Asker Frp, Trond Ellingsen. En mann som mener at “dialog ikke nytter” og at han kun ser for seg “mer kontante virkemidler, og det blir ikke vakkert”.

Istedenfor et oppgjør med holdningene og hatet, har vi de siste 10 årene sett disse kreftene få et sterkere fotfeste, der det ikke lenger er tabu å offentlig formidle dette hatet. Personene bak SIAN, Document, HRS og Resett har fått flere plattformer og økt legitimitet for sine antidemokratiske meninger og hatretorikk.

Frps nye leder, Sylvi Listhaug, har selv vært ansvarlig for å spre de samme konspirasjonsteoriene. Som justisminister resirkulerte hun 22. juli terroristens vrangforestillinger om at AP heller støtter islamister enn nordmenn. Nå angriper hun MDG-politikere som velger å ikke få barn, med overskrifter om at MDG er ute etter å “ta barna våre”.

Sånn legges steinene for et nytt 22. juli. Har vi ikke lært noe om hva den slags retorikk, som kun er ment å skape frykt og avstand, vil kunne føre til? Vår største feil som nasjon var at vi aldri turte å rette oppmerksomheten mot alle de som bar på et delansvar for hatet. Jeg kommer alltid til å holde Frp og deres synligste profiler ansvarlige for spredning av fremmedfrykt. Rasisme finner vi i alle parti, men veldig mange av avhopperne fra Frp går ikke til Greenpeace, de går til Alliansen eller Demokratene.

Når vi 10 år etter 22. juli-attentatene ser at partiet Demokratene, som på noen målinger er på vei inn i Stortinget, kan vi slå fast at oppgjørets time aldri kom. Det er bare tilfeldigheter som gjort at vi ikke snakker om terrorangrepene mot moskéen i Bærum fra 2019, som det nye 22. juli. Hatet har ikke stilnet, det har økt, og det får politisk støtte.

Merk: I den første utgaven av artikkelen, sto det at partiet Alliansen var på noen målinger på vei inn på Stortinget. Shariati mente partiet Demokratene.

Kommentarer til denne saken