Nord-Norge ser etter kommunevalget konturene av et nytt politisk kart. Særlig interessant er dette i byene. Det som skjer der, er avgjørende for hele landsdelen.

Uten byer som vokser videre og tilbyr attraktiv arbeid, har Nord-Norge liten eller ingen sjanse til å konkurrere om ungdom, kompetanse og tilflyttere.

Da trenger byene også ordførere som både kan ivareta egen kommune, men også se stort på det og målbære nordnorske felles interesser. Som det fremdeles er mange av, til tross for at det ofte havner i skyggene av smålig kjekling.

Ordførerkollegiet O6 er et slikt redskap, men det har i perioder fungert dårlig. Avtroppende ordfører i Bodø, Ida Pinnerød (Ap), har for eksempel ikke prioritert det nordnorske samarbeidet.

Med en fraværende Bodø-ordfører har arbeidet blitt krevende. Derfor kan det nordnorske fellesskapet få en ny giv når Odd Emil Ingebrigtsen (H) tar over som ordfører.

Han har denne uken signalisert at han vil legge stor vekt på et “vitalisert og aktivt O6-samarbeid med de større bykommunene i nord”, som han formulerer det.

Der vil Ingebrigtsen få selskap av erfarne Ap-ordførere, som har trosset nasjonale trender, og blitt gjenvalgt: Kari-Anne Opsal i Harstad, Geir Waage i Rana og Gunnar Wilhelmsen i Tromsø, og trolig også Rune Edvardsen i Narvik. Disse har ledet an i O6-arbeidet de siste fire årene.

Det er pragmatiske politikere med evnen til å tenke regionalt og ut over egen postboks. Ingebrigtsen i Bodø vil styrke laget, med sine nettverk og erfaring som statsråd.

De får etterhvert følge av en ny Frp-ordfører i Alta. Da blir det, som i dag, seks bykommuner som samarbeider.

Men burde ikke industribyene Mosjøen og Hammerfest, som begge har sentrale roller i den grønne omstillingen, også tas opp i fellesskapet? Mye tyder jo på det. Hammerfest har Equinor og Melkøya, Mosjøen har Alcoa, bedriften med størst eksportverdi i landsdelen.

Kanskje har også Kirkenes en plass i det gode selskapet, med sin geopolitiske beliggenhet?

Det er ikke sikkert det er svaret å utvide bylaget i nord. Det kan være krevende å sette den nedre grensen for folketall for å kunne ta del i samarbeidet. Men diskusjonen er moden for å tas.

Da kan det muligens også legges vekt på historiske tradisjoner, som er knyttet til rolle, og om man oppfattes som en by eller ikke i de nordnorske omgivelsene.

Mest sannsynlig vil Nord-Norge tjene på at O6 blir til O8 eller eventuelt et raust O9. Det vil uansett stå høyt på sakslista når ordførerne møtes igjen etter valget.

Det vil naturligvis ikke automatisk føre til at man alltid synger samstemt som et nordnorsk kor. Det vil fremdeles være interessemotsetninger og rivalisering i enkelte saker.

Men i de lange linjene vil en felles stemme fra byene bli uvurderlig. Det vil veie tungt inn i det nasjonale ordskiftet. Slik kan byene også veie opp for de akk så forutsigbare og politiserte kranglene mellom de tre fylkeskommunene i Nord-Norge.

De har i årtier dratt i hver sin retning, med nærmest institusjonaliserte motsetninger. Den mislykkede regionreformen gjorde vondt verre.

Byene bør bli en voksen motstemme. Det tjener landsdelen på. De representerer over halvparten av befolkningen i nord. Ingenting er mer naturlig enn at de tar mer plass. Med en sentral rolle som høringsinstans og premissleverandør, i de viktige sakene for neste generasjon nordlendinger.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.